Dagsavisen.no / Meninger /
Liv og lære 5 kommentarer
Norge reiser til København med store ambisjoner på egne og andres vegne.
Ingenting gleder meg mer.
«Blåmandag»
Nikolai Astrup
Nikolai Astrup
Nervekrig mellom fattige og rike land
Klimaforhandlingene ble midlertidig stanset i går på grunn av dyp uenighet mellom de fattigste og de rikeste landene. Tiden er i ferd med å løpe fra forhandlerne.
Samtidig må vi erkjenne at Norges rolle i København er omvendt proporsjonal med vår selvforståelse. Vi er et lite land med begrenset innflytelse, men det betyr selvsagt ikke at vi skal unnlate å bruke den lille makten vi har. Norge har fremmet konstruktive forslag om finansiering av klimatiltak i fattige land, skogvern og skipsfart. Vi har også tilbudt oss å kutte norske utslipp med 40 prosent innen 2020 dersom det kan bidra til en god avtale. Det er selvsagt helt urealistisk at India, Kina og USA vil la seg imponere av at et av verdens rikeste land lover mer enn det kan levere, men det var kanskje verdt et forsøk.
Det våre barn vil dømme oss på er ikke vår evne til å sette oss høye mål, men vår evne til å omsette store ambisjoner i konkrete tiltak som gir resultater. Det hjelper lite å være verdensmester i klimaretorikk hvis klimapolitikken ikke står i stil. Det vil bli vanskelig nok å nå målet om 30 prosent utslippskutt innen 2020, om vi ikke skal øke det til 40 prosent. Norge skal ha ros for den rolle vi tar ute, men det er grunn til å være skuffet over innsatsen hjemme. Regjeringens innsats for ny fornybar energi kan best oppsummeres som fire tapte år, og ennå er det tre år til det grønne sertifikatmarkedet trer i kraft. Det trengs bokstavelig talt et krafttak for nettkapasiteten innenlands og til utlandet. Hvis økt kraftkapasitet skal bidra til reduserte utslipp i Europa er vi avhengig av å få avsetning for den.
Det internasjonale energibyrået har identifisert energieffektivisering som et av de aller viktigste tiltakene for å møte økende energibehov og behov for utslippskutt. Her er Norge en sinke. Det er ikke minst illustrert av at regjeringen selv er i ferd med å bygge et nytt regjeringskvartal med middelmådig energiutnyttelse. Avstanden mellom ord i København og handling i Norge er dessverre lang. Hvis ikke Norge, som et av verdens rikeste land, klarer å gå fra høyutslippssamfunn til lavutslippssamfunn er det liten sjanse for at andre vil greie det. Derfor må vi selvsagt bidra ute, men like viktig er det å starte jobben hjemme.
Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å gjøre klimautfordringen til en mulighet i stedet for et problem. En langsiktig satsing på miljøteknologi og gode, forutsigbare rammevilkår for næringsaktører og forbrukere kunne være et godt steg i riktig retning. Men det krever mer enn ord fra de innerste sirkler.
