Dagsavisen.no / Meninger /
Jo, visst kan vi 23 kommentarer
Det er fullt mulig å løse klimaproblemene. Det er ikke engang vanskelig.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Tror på sola
Hvis politikerne bare legger forholdene til rette, kan sol, vind og andre fornybare energikilder få ned klimagassutslippene dramatisk, mener både industrien og miljøbevegelsen.
Klimaforhandlingene i København er i ferd med å skape en global, depressiv reaksjon. Alt virker fastlåst og håpløst. Følelsen av at vi kjører rett inn i katastrofen på autopilot overmanner oss.
Vel, det er ingen grunn til å deppe. Vi har allerede en fullt utrustet verktøykasse, stappet med de løsningene som må til for å fikse problemene. Hva nøler vi etter?
Et problem kan som kjent forsvinne på to måter. Man kan late som om det ikke finnes. Eller man kan løse det. I de fleste tilfeller er alternativ to å foretrekke.
I siste nummer av Scientific American lanserer to forskere en enkel og solid plan for hvordan hele verden kan bli ett hundre prosent karbonfri innen 2030. Det er fullt mulig å få absolutt all energi vi trenger til oppvarming og transport fra sol, vind og vann. Til det trengs 3,8 millioner store vindmøller, 90.000 solkraftverk, drøyt 490.000 tidevannsturbiner og drøyt 5000 jordvarmeanlegg – samt en myriade av små solcellepaneler på boliger og kontorbygg. Teknikken og kunnskapen er der. Det er bare å sette i gang.
En omlegging til grønn kraft vil senke verdens energibehov ganske dramatisk. Grunnen til det er at strøm er en langt mer effektiv kraftkilde enn forbrenningsmotorer. Mens en bil som går på bensin utnytter bare 20 prosent av energien i drivstoffet til å bevege seg, bruker en el-bil over 80 prosent.
Løsningen betyr at to prosent av jordas overflate må settes av til vindmølleparker og solcelleanlegg. Men i motsetning til fossile forbrenningsanlegg vil en vindmøllepark kunne kombineres med jordbruk og beite for husdyr, fordi møllene må stå så spredt. Hovedutfordringen er å få tak i nok råvarer til alle batteriene som må lages hvis 700 millioner biler skal gå på strøm. Men ved å utnytte kjente forekomster av de mineralene som brukes til slikt og samtidig resirkulere dem i stor skala, er også det hinderet passert.
Den norske regjeringen er som kjent opptatt av karbonfangst, Men naturen har allerede funnet opp en ekstremt effektiv metode for å fange og lagre karbondioksid. På jorda finnes det fire millioner kvadratkilometer med torvmyr. Disse områdene holder i øyeblikket 500 milliarder tonn CO2 fanget. Det er dobbelt så mye som all annen vegetasjon på hele planeten lagrer til sammen. Når torvmyrene tørkes ut for å skape dyrkbar mark, slipper de ut enorme mengder CO2. Ved å vanne disse drenerte områdene slik at de blir fuktige igjen, kan de ta opp og lagre ytterlige 100 millioner tonn CO2 i året. Å helle vann på store landområder er en enkel og billig måte å skape karbonfangstanlegg på. Det høres kanskje ikke så avansert og fancy ut som månelandingsprosjektet på Mongstad. Men det funker i det minste.
Det finnes mange flere eksempler på enkle og gode løsninger på klimaproblemene. Etterisolering av hus, mer effektive PC-adaptere – og så videre. Poenget er at vi har løsninger som er både teknisk og økonomisk gjennomførbare. Problemet er politikken. I siste nummer av tidsskriftet Gemini tar forskere og naturvitere et oppgjør med den monomane satsingen må markedsmekanismer og kvoter i klimapolitikken. Det hjelper ikke å ha løsningene hvis ikke de som bestemmer velger å ta dem i bruk. Vi er derfor avhengige av politikere som satser på praktiske løsninger i stedet for abstrakte teorier.
Dersom vi dropper karbonsamfunnet, vil det garantert få en lang rekke interessante geopolitiske følger. Alle konsekvensene er ikke like attraktive for alle, men noen viktige aktører bør kunne føle seg fristet. Kina har verdens eneste store naturforekomst av neodymium, et stoff som brukes i vindturbiner og som kommer til å bli svært attraktivt når store mengder vindmøller skal bygges. Sør-Amerika er rikt på litium, som brukes i batterier i el-biler. Når verden ikke lenger er avhengig av oljen fra Midtøsten, kan flere autoritære regimer i regionen vakle, USA slipper å være råvareavhengig av dem og sannsynligheten for krig og konflikt på grunn av olje minsker dramatisk. I Afrika har oljeutvinning ført til store miljøødeleggelser og utbytting. Kontinentet bør se seg tjent med en framtid der de kan unngå å bli dratt med i oljealderen og heller satse grønt. Sol har de nok av, og kanskje kan man endelig bruke Sahara til noe fornuftig.
Klimapessimister har kalt vår tidsalder for «The age of stupid». Dersom vi velger politikere som er villige til å bruke de løsningene som finnes, kan vi i stedet kalle den «The age of smart».
2
52
