Dagsavisen.no / Meninger /
Siste ord er ikke sagt 26 kommentarer
Aker sykehus går økonomisk i balanse. Man kan ikke kaste sånn uten videre et veldrevet sykehus på skraphaugen. Foto: Anniken C. Mohr
Aker sykehus, et steinkast nord for Sinsenkrysset i Oslo, er foreslått
nedlagt. Det blir kamp mot nedleggelsen til siste slutt.
Kommentar
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør (konst.) i Dagsavisen
Planlegging på villspor
Det er vanskelig å fatte logikken i forslaget om å nedlegge Aker sykehus.
«Ingen lokalsykehus skal legges ned». Uten forbehold og på et generelt grunnlag slås dette fast i Stoltenberg- regjeringens politiske plattform – Soria Moria II. Likevel må kjentfolk ut med opprop og Oslos politikere gå til kamp for å bevare Aker – østkantfolkets lokalsykehus gjennom mange generasjoner.
Aker ligger riktig nok i Oslo, på Sinsen noen få meter nord for det berømte Sinsenkrysset. Like fullt er Aker et lokalsykehus så godt som noe annet lokalt sykehus i vårt langstrakte land. Senterpartiet har ikke forstått dette. Sp tror at et lokalsykehus må ligge i Utkant-Norge – helst på Vestlandet. I Dagsavisen i går sa Sps helsepolitiker, stortingsrepresentant fra Hordaland, Kjersti Toppe, at selv om Aker er et lokalsykehus så er situasjonen en annen «hvis du for eksempel legger ned Voss sykehus i Hordaland». Det er slik tøv som forklarer hvorfor Sp aldri har fått politisk fotfeste i de store byene. Senterpartiet har alltid vært, og vil alltid være, et bygdeparti.
Aker er godt drevet sykehus som økonomisk går i balanse. Det er ikke mange sykehus som gjør det. Man kan ikke kaste sånn uten videre et veldrevet sykehus på skraphaugen. Det er alltid mulig å effektivisere sykehusdriften i Oslo bedre. Men som sykehuslege Christian Grimsgaard ved Rikshospitalet pekte på i en kronikk her i avisen i går, er det livsfarlig og naivt å gjøre det ved raske og dårlige utredninger. Grimsgaard foreslår at ledelsen i Helse Sør-Øst isteden starter med en kritisk gjennomgang av sin konsulentbruk som i fjor utgjorde ufattelige 434 millioner.
Jeg må innrømme at jeg er subjektiv når det gjelder Aker. Som født og oppvokst på Sinsen og senere bosatt i Ski kommune som har Aker som sitt sykehus, har jeg et følelsesmessig blandet forhold til sykehuset øverst i Sinsenveien – min barndoms gate. Min mor var pasient der. Selv ble jeg født der og min kone døde der. Jeg kan derfor en del om det å ha nærhet til et sykehus.
Helsebyråkratene forstår ikke så mye av det. Helse Sør-Øst vedtok for et år siden å overføre 160.000 pasienter i bydelene Alna og seks kommuner i Follo fra Aker til kjempen Akershus universitetssykehus (Ahus) innen 1. januar i 2011. Det gjorde man uten å ha tatt hensyn til protestene fra folk på Grorud og Stovner som i 2004 ble tvangssendt til Ahus på Lørenskog. Nå protesterer grorudfolket. Pasienttilbudet på Ahus er ikke godt nok. Særlig når det gjelder tilbudet til minoriteter og eldre med sammensatte lidelser. Og slike er det mange av på østkanten i landets hovedstad.
Helsebyråkratenes plan er å bli kvitt Aker ved å hakke sykehuset i stykker. En prosjektgruppe ved Oslo universitetssykehus, den nylig sammenslåtte enheten av Rikshospitalet, Ullevål og Aker, har svingt øksa over Aker. Sykehuset skal nedlegges. I stedet får vi nøye oss med et storbysykehus på Ullevål – som om ikke Ullevål sykehus var stort nok fra før. Ullevål er en by i byen. Besøkende og pasienter går seg vill der.
De siste årenes sykehustenkningen minner mye om fusjonsgalskapen i det private næringslivet på 1980 og 1990-tallet. Ingen skulle bli ved sin lest. Stort var bra uansett. Resultatet av stormannsgalskapen var at byråkratiene este ut, antallet ledere og lønninger føk i været, produktene ble dyrere og kundene misfornøyde. Tenkningen smittet over på sykehusene – også til den økonomiske delen. Markedskreftene skulle ligge til grunn for driften.
Markedsstyring og frikobling fra politikkstyring var tankegangen bak sykehusreformen fra 2002. Resultatet er at verken lokalpolitikere eller stortingspolitikerne lenger har noe de skulle ha sagt. Det er et demokratisk problem at Oslos politikere står maktesløse på sidelinjen i prosessen som kan ende med at Aker blir nedlagt.
Det er helsebyråkratene som i virkeligheten bestemmer sykehuspolitikken. Staten tar regningen og den er ikke blitt mindre etter sykehusreformen. Pasientkøene er ikke blitt kortere. Jeg lurer for eksempel på hva man sparte og vant på å slå det utmerkede Radiumhospitalet sammen med det like flotte Rikshospitalet. Administrativt har det ikke løst et eneste problem. Derimot har sammenslåingen skapt en rekke nye problemer.
Stort og sentralt er ikke alltid det beste. Derfor var det så fint å lese setningene i regjeringens Soria Moria II: «Dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes. Dette vil blant annet sikre nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud, selv om slike tilbud ikke gis ved alle sykehus. Ingen lokalsykehus skal legges ned».
Vi kan ikke ha et sykehus på hvert eneste sted der det bor folk i dette landet. Det kan være medisinsk fornuftig å konsentrere tilbudet til pasienter som lider av dødelige sykdommer, som for eksempel kreft. Men landet må også ha sykehus som behandler for noe annet enn livstruende sykdommer.
Siste ord er ikke sagt. Siste ord er det helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) som har. Hun må kjenne sin besøkelsestid. Hvis Aker sykehus dør, dør velgernes tillit til regjeringens sykehuspolitikk.
45
