Dagsavisen.no / Meninger /
Stoltenbergs feilslutninger 15 kommentarer
Statsminister Jens Stoltenberg. Foto: Terje Pedersen, ANB
At produksjon av biodrivstoff er uheldig for matvareproduksjonen i fattige
land er ikke et argument mot å produsere biodrivstoff i Norge.
Avviser alle innvendinger
mot biodieselavgiften
Alle innvendinger og forslag fra opposisjonen ble blankt avvist da den omstridte biodieselavgiften ble tema under finansdebatten i dag.
- Kina løfter klima-ambisjonene
- Dear Barack
- Varsler omkamp om biodieselavgiften
- Fortsatt håp for Uniol
- Biobløffen
- Krever oppvaskmøte om klimaforliket
- Biodiesel
- Uniol stenger dørene
- Regjeringen øker andelen miljøvennlig biodiesel
- Mer biodiesel-motstand for Jens
- SV og Sp kjemper i kulissene
- Biodiesel ingen redning
- – Regjeringen er «totalt upålitelig»
- Davidsen talte Stoltenberg midt imot
- Full brems for biodiesel
- Bio, min bio
Det gjelder å holde tunga rett i munnen i denne debatten. Det gjør ikke Jens Stoltenberg.
Asbjørn Eide gir i sin kronikk 24.11 en informativ og sikkert godt dokumentert framstilling av problematiske sider ved storproduksjon av biodrivstoff i utviklingsland. Men i lys av de siste dagenes debatt er det en fare for at artikkelen underbygger den feilslutningen statsminister Jens Stoltenberg gir uttrykk for når han forsvarer innføringen av biodrivstoff-avgift i Norge.
Eide mener produksjonen av biodrivstoff kan ha uheldige virkninger på miljøet, bidra til fattigdom og marginalisering blant småbønder i utviklingsland og har en ytterst tvilsom effekt på utslipp av klimagasser globalt. Jens Stoltenberg går ett skritt lenger når han sier til Dagsrevyen mandag at biodrivstoff i mange tilfeller har direkte uheldige miljøkonsekvenser, men i andre tilfeller også kan ha en positiv effekt.
Det er her man må ha tunga rett i munnen for å ikke gjøre en svært uheldig nivåfeilslutning. Det som kan være problematisk globalt, er ikke nødvendigvis problematisk lokalt. Norsk produksjon av biodrivstoff baseres på bruk av lakse- og frityrolje, fiskeavfall, raps og på lengre sikt treavfall som spon og flis. Dette har ingen innvirkning på globale matvarepriser.
På dette punktet blir også Stoltenberg noe grøtete når han forsøker å forsvare avgiften med at det viktigste tiltaket er å lovfeste en innblandingsandel på 2,5 prosent biodrivstoff i diesel, som nå skal økes til fem prosent. Men det er nettopp avgiftsfritaket som har gjort det lønnsomt for norske bedrifter som Uniol å satse.
Når Stoltenberg så sier at det ikke er opp til regjeringen å regulere om det er norske produsenter eller andre som benytter seg av markedet som oppstår gjennom innblandingspåbudet, blir det problematisk: Med avgiften kan drivstoffet nettopp komme fra produsenter som har frambrakt de uheldige miljømessige og etiske konsekvensene Stoltenberg bruker som argument for å forsvare avgiftsinnføringen.
Når Stoltenbergs argumentasjon ikke holder, er det sannsynligvis fordi den egentlige årsaken til avgiften er at Finansdepartementet har kommet fram til at fritaket blir for kostbart. Hele 16 milliarder kan det ifølge Stoltenberg koste hvis alle går over på biodiesel.
Dette sporer til enda en feilslutning: Her framstiller statsministeren økt forbruk av biodrivstoff, som påviselig vil redusere utslipp av klimagasser, til å bli noe negativt fordi det vil påføre staten et stort inntektstap.
Dette er et svært uheldig signal å sende globalt rett før klimatoppmøtet i København. Det er sannsynligvis mye på grunn av hensynet til kostnadseffektivitet, som Finansdepartementet har trumfet gjennom de siste 20 årene, at Norge har så lite å vise til av effektive klimatiltak nasjonalt: De nasjonale utslippene har økt med 11 prosent siden 1990-nivå.
Sverige har lagt helt andre hensyn til grunn for sin klimapolitikk og har redusert de nasjonale utslippene med over 9 prosent i samme periode. Blant annet gjennom innfasing av biodrivstoff og bioenergi til fjernvarme, som i flere tilfeller er blitt importert fra Norge.
Den norske regjeringen og spesielt Stoltenberg er lenge og ofte blitt utfordret til å komme med mer enn fagre ord i klimakampen. Mer politikk og mindre retorikk, har vært oppfordringen fra Göran Persson. Han viser også til at Norge, som en stor produsent av olje og gass, har et spesielt ansvar.
Norge kan handle både lokalt og globalt. Innføringen av avgift på biodrivstoff viser med all tydelighet at regjeringen må legge andre premisser for klimapolitikken nasjonalt. Dersom kostnadseffektivitet forblir det fremste hensynet framover, kan vi avskrive høyhastighetstog. Og det blir sannsynligvis ytterst få elbiler å se i Norge de nærmeste årene.
6
