Dagsavisen.no / Meninger /
Det lykkelige klimavalg 1 kommentar
De siste dagers politiske teater om biodieselavgiften har vært en selsom
forestilling, egnet til å sette norsk politikk i vanry.
Avviser alle innvendinger
mot biodieselavgiften
Alle innvendinger og forslag fra opposisjonen ble blankt avvist da den omstridte biodieselavgiften ble tema under finansdebatten i dag.
De siste dagers politiske teater om biodieselavgiften har vært en selsom forestilling, egnet til å sette norsk politikk i vanry. Norge har allerede et frynsete rykte som et «av-på»-land hva angår politisk forutsigbarhet. Dersom klimapolitikken skal lykkes, må vi dyrke fram løsninger som gjør det mulig for bedrifter å foreta lønnsomme investeringer som samtidig bidrar til utslippsreduksjoner.
I denne prosessen vil det skapes verdier og grønne arbeidsplasser – et tegn på at politikken virker. Alternativet er en klimapolitikk som blir så kostbar at vi i praksis ikke når målene før det er for sent. Derfor er strategien for grønn verdiskaping og arbeidsplasser uttrykk for en bærekraftig klimapolitikk.
Men denne politikken står og faller på at det finnes bedrifter og enkeltpersoner som fester lit til de politiske målene og til politikerne som bestyrer dem. Derfor handler denne saken om mye mer enn venstrehåndsarbeid på et sommerstille departementskontor mens ministeren er på valgturné. Det mest provoserende den siste uka har vært å se hvordan saken reduseres til å handle om spill og prestisje. Politikk har et høyere mål og politikere har et større oppdrag.
Arbeidet for å løse klimautfordringene vil føre til aktiviteter og forretningsmuligheter over et bredt spekter – i Norge kan energibransjen, varmebransjen, leverandørindustrien, prosessindustrien, teknologibedrifter og transportsektor utvikle nye og videreutvikle etablerte verdikjeder og skape nye arbeidsplasser, basert på fornybar og klimavennlig energiproduksjon og -distribusjon. Men det skjer ikke av seg selv.
Igjen er svenskene foran oss. De har laget energi- og klimaplaner, utarbeidet strategier og dermed lagt et rammeverk som ikke bare gir forutsigbarhet, men også demonstrerer realismen i en klimapolitikk som tar hjemlige kutt først. Vi er fortsatt langt unna en helhetlig politikk i fornybarnasjonen Norge, og det tar seg ikke ut.
Et eksempel: Mens marginale oljeprosjekter hjelpes over kneika av et næringsvennlig skatteregime, skattlegges marginale vannkraftprosjekter så hardt at de aldri blir noe av – og nye skatteskjerpelser diskuteres. Fossil energi får forrang. Du bygger ikke fornybarsamfunnet på den måten. Norske politikere må snarest ta skeia i en annen hånd. De kan begynne i Stortinget denne uka og sørge for at den politiske parodien vi har vært vitne til tross alt ender i et lykkelig valg. Vi trenger en god energi- og klimapolitikk – ikke en dårlig komedie.
6
