Dagsavisen.no / Meninger /

Urettferdige Kyoto 18 kommentarer

Ingen politisk utfordring er så global som klimatrusselen. Det er tilnærmet global konsensus om at klimatrusselen er der, at den må løses på globalt nivå og at det haster. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre noe?

Problemet er ikke klimaet. Dette er en helt tradisjonell, internasjonal diskusjon om hvordan man kan fordele globale utgifter på en rettferdig måte, slik de rike landene (minus USA) har definert rammene for gjennom Kyoto. Men Kyoto er en problematisk modell når u-landene skal med.

Utgangspunktet var at alle land skulle forplikte seg i forhold til eget utslippsnivå anno 1990. Et land som allerede hadde gjort mye innen 1990 ble ikke belønnet for det. De landene som forurenset mye i 1990 kunne dermed fortsette å forurense mye. Det ble riktignok bestemt i Kyoto at prinsippet skulle være annerledes for utviklingslandene. Helt konkret går det nå fortsatt ut på at prinsippet om nasjonale tak skal gjelde, men at utviklingslandene skal kompenseres gjennom andre tiltak delvis finansiert av industrilandene.

Men for u-landene er selve logikken fra Kyoto urettferdig. Logikken må være at de som har forurenset mye må forurense mindre. De som har forurenset lite må kunne prioritere utvikling foran klimatiltak. Indias posisjon er i dette perspektivet helt logisk og intuitivt rettferdig: Utslippene i India skal ikke overstige utslippene per person i industrilandene.

Det er rett og slett svært vanskelig å skulle definere nasjonale tak på en rettferdig måte hvis landene har et veldig forskjellig utgangspunkt. Klimatrusselen krever en løsning der fattige og rike land går sammen, spørsmålet er om dette lar seg gjøre innen rammen.

Resultatet kan bli at alle taper. Det underliggende fundamentale problemet er fraværet av global styringsevne. Internasjonale institusjoner har ikke tilstrekkelig legitimitet. Beslutningsforaene er mange. Det demokratiske underskuddet er stort. Men også statene er fragmenterte og har mistet myndighet i vår globaliserte arkitektur.

Det som er viktigste spørsmål i en sammenheng er underordnet i en annen. Som Joe Stiglitz har formulert det kan finansministere i dag sitte i møter i IMF og vedta noe som er finanspolitisk lurt, men der miljøkonsekvenser og den globale helsesituasjonen ikke er tatt hensyn til.

Klimatrusselen er ikke det eneste problemet. En viktig parallell kan finnes i WTO-forhandlingene. Det har vist seg umulig å få en løsning i den såkalte Doha-runden, som er mange år på overtid. Dette skulle være en såkalt utviklingsrunde.

Når jeg hører om klimaforhandlingene, som jeg bare kjenner fra media, får jeg assosiasjoner til endeløse og nattlige forhandlingsmøter om gule, blå og grønne bokser i små rom, større rom og i plenumsmøter, som jeg har observert på sidelinjen i min tid som kommunikasjonssjef for to utenriksministere. Inntrykket var i hovedsak at mye tid gikk til spille for mange dyktige forhandlere. Resultatet er i dag et uoversiktlig vell av bilaterale handelsavtaler.

Finanskrisens løsninger har på flere vis ført til en ny tro på styring og statlig markedsregulering verden over. Etter København bør man se på selve utgangspunktet. Hvordan kan en rettferdig global avtale om klimautslipp se ut?

Kanskje bør man vurdere selve Kyoto-prinsippene (nasjonale tak og handel med kvoter) og vurdere om det kan oppnås enighet om nødvendige utslippskutt gjennom andre prinsipper. USAs og Kinas tilnærming til prinsippene vil her være avgjørende, med sitt fokus på direkte nasjonale tiltak.

Joe Stiglitz, som ikke ser noen mulighet for å få utviklingslandene med på Kyoto-prinsippene. Han anbefaler i stedet en global avtale om direkte skatt på utslipp, eventuelt i kombinasjon med Kyoto-systemet. Både USAs og Kinas tilnærminger ligger egentlig nærmere en slik modell ved å gå rett på nasjonale tiltak for utslippsreduksjoner.

Uansett: skal man lykkes med å oppnå en internasjonal avtale må rammene og utgangspunktet oppleves som rettferdig for alle.

Mange av oss har fryktet det lenge: det blir sannsynligvis ingen omfattende klimaavtale i København. Etter toppmøtet bør man gå gjennom Kyoto-prinsippene på nytt og vurdere andre modeller som supplement til Kyoto-modellen.