Dagsavisen.no / Meninger /
Engler og meloner 23 kommentarer
Det er et langt sprang fra prinsesse Märthas glansbildeengler til Margreth
Olins narkomane småbarnsmor. Førstnevnte appellerer mest til kvinner.
Kommentar
Sissel Hoffengh
Sissel Hoffengh
Kvinner og engler
Det er slett ikke ubegripelig at minst 3-400.000 norske kvinner søker seg til alternativbevegelsen. Det er tvert om et etterlengtet opprør mot et patriarkalsk og hierarkisk samfunn.
Når en ekte prinsesse hevder at hun kan heale, snakke med hester og engler får temaet en ekstra piff. Med sin bok «Møt din skytsengel» blir prinsesse Märtha trodd mer enn andre fordi hun i kraft av hvem hun er har en naturlig autoritet i mange lag av befolkningen.
Men hun blir også tatt hardere. Boka og virksomheten i Astarte, engleskolen hun driver, har ført til påstander om kvakksalveri og latterliggjøring. Det går ikke en dag uten at noen slår en englevits. Og vi må gjerne le. Men ikke glem at det er Märtha som ler hele veien til banken, og de som hjelper henne er kvinnene. Det er nemlig flest kvinner som kjøper new age-pakka, og det er ganske flaut. Flaut som faen.
Det er ingen tvil om at Märthas englebok har truffet en nerve i folk. Overtroen lever i beste velgående i det moderne samfunnet. Et godt bevis er en av verdens mest solgte selvhjelpsbøker, Rhonda Byrnes «The Secret», som også er blitt film. For å si det enkelt handler den om ønsketenkning, og å høste som man sår. Sender du gode tanker ut i universet, får du gode ting tilbake. Tenker du på penger får du penger. Tenker du på gjeld får du gjeld. Og så videre. Vi har også lokale alternativhelter her i Norge. I fjor hadde Gyldendal stor suksess med Ingar Sletten Kolloens biografi om Snåsamannen Joralv Gjerstad, mens Aschehoug tidligere i år kom ut med Marianne Behns «Stjerner og krystaller». Og folk strømmer til alternativmessene som aldri før. I trange tider er det fristende å krølle seg sammen og drømme seg bort fra finanskrisen, miljøkrisa, svineinfluensa, NAV-krisa og gud vet hva-krisa og det faktum at sola nesten aldri skinner mer. Hvorfor det er flest kvinner som drømmer seg bort er et mysterium.
Uansett så er det uforpliktende og mindre plagsomt for omgivelsene med selvransakelser og navlebeskuing. Å rette blikket ut i samfunnet, finne feil og arbeide med å finne løsninger er konkret, krevende og mindre behagelig enn å skue innover og håpe på det beste. Det forplikter, du kan komme til å gjøre feil, og du må stå til ansvar.
Tro og føleri er uangripelig, reaksjonært og autoritært. Du kan ikke anklages for noe som ikke er påviselig feil. Det fører sjelden til forandring. Og det er å akseptere en uttalt sannhet uten å kreve bevis.
Kanskje tror vanlige folk mer på en prinsesse enn på andre. Det får de ta ansvar for selv. Hvis du sitter og venter på din skytsengel nå og for eksempel lar være å vaksinere deg mot svineinfluensa så er det ikke prinsesse Märthas skyld. Ingen steder i hennes bok står det skrevet at du ikke skal ta medisiner eller la være å gå til lege. Det som derimot kan leses mellom linjene i boken, er at dekadensen trives godt blant overklassen og det er ingen bombe. Konger og dronninger har siden antikken sett seg selv som opphøyde bindeledd mellom folket og gudene, egyptiske konger og romerske keisere, de japanske helt fram til vår tid, trodde til og med at de selv var guder. Man blir jo litt gæren av å ha det godt.
Samtidig som debatten om Märthas vestkantengler har rast i avisene, har Margreth Olins film «Engelen» gått på kino. Olins første helaftens spillefilm handler om en narkoman småbarnsmor som ofrer sin egen lykke for sitt lille barn. Regissørens stemme og særegne blikk er både poetisk og politisk, og hun bruker den til å vekke. Olins «engel» har lite til felles med prinsesse Märthas roseduftende vestkantengel, og mer til felles med rusmisbrukerne og de fattige som kronprinsparet inviterte til middag på Skaugum i 2005. Middagen er et godt bevis for hva du kan gjøre med makt og midler om du virkelig vil folk vel.
Det er ingen som bestrider prinsesse Märthas rett til å tro og mene hva hun vil, det er en rett alle mennesker har i et demokrati. Hun har også rett til å skrive om det, snakke om det, forkynne det, tjene penger på det og fortsette å surre med sitt. Om det er så lurt av henne er en helt annen sak. Vi snakker imagebygging her. Selv ville jeg rådet henne til ta en telefon til broren sin, kanskje han kan gi noen tips. Med middagen for de fattige konkretiserte kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit det menneskesynet de står for, og sendte ut et viktig budskap til de som har det vanskeligst, nemlig at alle er like mye verdt. Og at det er håp for alle.
6
