Dagsavisen.no / Meninger /
Da alle tidde 19 kommentarer
«Hva gjør du når du sitter med et liv i den ene hånden og pennen i den andre?»
Kommentar
Kaia Storvik
Kaia Storvik journalist i politisk redaksjon
– Ikke krav på redning
Journalist Refsdal fikk hjelp av ren velvilje fra myndighetene, sier lederen av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Diskuter saken her.
Denne uken har Dagsavisen og alle andre store norske medier gjort noe svært uvanlig. Vi har holdt en viktig hendelse hemmelig for hele Norges befolkning. Som de fleste andre norske redaksjoner fikk vi vite at frilansjournalist Pål Refsdal og hans tolk var blitt kidnappet i Afghanistan allerede lørdag. Som alle de andre har vi valgt å ikke publisere saken, selv om det åpenbart er en viktig nyhetssak som i høyeste grad har offentlighetens interesse.
Jeg var selv i et møte med Utenriksdepartementet sammen med andre medier tirsdag. De oppfordret innstendig til at man ikke skulle skrive om kidnappingen. Argumentene som ble framført var at medieomtale kunne føre til det de kalte en utvikling i saken som ville gjøre det vanskeligere å få Refsdal fri.
Budskapet var tydelig, selv om det ikke ble sagt rett ut: I utgangspunktet var Refsdal fanget av noe man så på som en mer lokal gruppe, og UD har gjennom hele prosessen avvist at kidnapperne har kommet med politiske krav. Det er ikke ukjent i denne regionen at gisler blir solgt «oppover» i systemet og ender hos et mer velorganisert, politisk Taliban. De krever langt mer enn penger for å gi slipp på sine fanger.
Ettersom Refsdal og hans tolk nå er satt fri, er det selvsagt lett å si at valget om hemmelighold var riktig. Men utfallet av denne saken kunne fort blitt et annet. Dersom saken hadde endt tragisk, noe mange kidnappingssaker i Afghanistan gjør, og Refsdal og tolken hadde mistet livet, ville det tvunget seg fram en svært ubehagelig debatt for norske medier. Den debatten bør man ta selv om det gikk godt denne gangen.
Det er nemlig ikke gitt at politisering av en slik situasjon er av det dårlige for eventuelle ofre. Det finnes flere eksempler på at kidnappede er blitt satt fri etter at svært politiske krav, som frigivning av Talibanfanger, er blitt innfridd. Men det som er helt sikkert, er at en politisering av en gisselsituasjon vil være utelukkende negativ for norske myndigheter og deres engasjement i Afghanistan. En offentlig debatt der norske myndigheter måtte svare på hva de ville gjøre med krav om militære innrømmelser eller frigivning av afghanske opprørere, hvis ikke ville en nordmann miste livet, er åpenbart ikke i regjeringens interesse. Den situasjonen slapp de denne gangen.
Det er selvsagt også vanskelig å drive kritisk journalistikk i forhold til hva norske myndigheter faktisk gjør i en sak som holdes hemmelig. Utenriksministeren har fått krass kritikk for ikke å gjøre nok for nordmenn i vanskelige situasjoner ved flere tilfeller. I denne saken har man naturlig nok sluppet slik kritikk. Og ettersom den nå er løst, kommer den til å få et mye kortere liv i mediene, og dermed vil færre kritiske spørsmål bli stilt enn hva som hadde vært tilfellet hvis kidnappingen hadde blitt offentlig kjent.
Dette er aller første gang norske medier har holdt en slik situasjon for seg selv. Men internasjonalt er dette et allerede et mønster. Det mest kjente eksemplet er den kidnappede New York Times-journalisten David Rohde. Han satt fanget i syv måneder før han klarte å rømme selv. Saken ble knapt omtalt før han var fri.
Flere medier har meldt at det er blitt krevd løsepenger for Refsdal. Det må man nærmest kunne gå ut ifra at er sant. Det er lite trolig at kidnapperne ikke har stilt krav i det hele tatt, og ettersom kravene ifølge UD ikke har vært politiske er det jo nærliggende å anta at det har handlet om penger. Den offisielle norske linjen er at myndighetene ikke betaler løsepenger, fordi det vil belønne alvorlig kriminalitet og dessuten kunne sette andre i fare. Men det er vel kjent at det stadig utbetales løsepenger for vestlige gisler.
I mai 2007 ble den afghanske journalisten Ajmal Naqshbandi kidnappet sammen med italienske Daniele Mastrogiacomo som han jobbet sammen med. Naqshbandi ble halshogget. Mastrogiacomo ble satt fri fem måneder senere i bytte mot fem Talibanfanger og en ukjent sum penger utbetalt av italienske myndigheter. Italienske myndigheter har også betalt Taliban for ikke å angripe deres soldater. Betaling for å få være i fred er satt i system i Afghanistan. Men afghanske journalister som blir kidnappet er det ingen som betaler for.
Norske myndigheter har i denne saken bedt om og fått arbeidsro i en krevende situasjon. Det bør besvares med stor åpenhet og innsyn i saken i etterkant.
