Dagsavisen.no / Meninger /
Rødgrønt hastverk i Oslo 11 kommentarer
Rune G er Oslos mest kjente politiker, og drivende dyktig på sitt beste. Foto: Arne Ove Bergo
Tida går til kommunevalget. Skal det bli en rødgrønn hovedstad må partiene på
venstresiden finne sammen snarest mulig.
Kommentar
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør (konst.) i Dagsavisen
I riktig gamle dager var landets hovedstad en rød bastion. På 1980-tallet ble Oslo et utstillingsvindu for Høyres politikk. Vinduet ble knust ved inngangen til 1990-tallet da Rune Gerhardsen – landsfader Einar Gerhardsens sønn – ble leder for en historisk byregjering med fem medlemmer fra Ap og tre fra SV.
Samarbeidet mellom Ap og SV i Rådhuset la grunnlaget for at Ap og SV også kunne finne hverandre i Stortinget. Men det gikk 13 år, og en folkeavstemning om EU, før Norge fikk sin første rødgrønne regjering av Ap, SV og Sp. I Oslo-politikken gikk det derimot galt. I 15 år har hovedstaden vært styrt av et byråd dominert av Høyre. Derfor er det på høy tid at de rødgrønne i Oslo vinner kommunevalget om to år, slik de rødgrønne har gjort i de to siste stortingsvalgene.
Det er ingen umulig oppgave. Ved stortingsvalget i høst fikk de rødgrønne 50 prosent av stemmene i Oslo, en klar framgang i forhold til kommunevalget i 2007. Et bedre utgangspunkt foran kommunevalget i 2011 kan man knapt tenke seg. Byrådet er nede for telling. Den populære Erling Lae har gått av som byrådsleder og overlatt jobben til Stian Berger Røsland (H). Han er dyktig, men like ukjent for folk i byen som vaktmesteren i Rådhuset. Det tar tid før Røsland får bygget seg opp og bli kjent for Oslos velgere. Det må være mulig for Ap og SV å finne folk som kan måle seg med Røsland.
Fabian Stang (H) ble ordfører ved et ulykkestilfelle. Da ordfører Per Ditlev-Simonsen (H) gjorde seg bort under valgkampen i 2007 med sin hemmelige bankkonto i Sveits og gikk av, dukket Stang opp som troll av en eske. En gammel og nesten glemt avtale mellom Høyre og Frp gjorde Stang automatisk til ordfører. Oslo Høyre ville opprinnelig ikke ha Stang på valglista til bystyret. Stang ble nominert etter et benkeforslag. Etter et heldig valg for Høyre i 2007 fikk han beholde ordførerkjedet.
Ordfører Stang er en omgjengelig mann. Kjent og kjær over hele byen. Mest kjent på Vestkanten riktig nok. Stang er presentabel og en kløpper til å klippe snorer. Men en politisk tungvekter er han ikke.
Fabian Stang burde være en lett match for en Rune Gerhardsen i god gammel form. Antakelig har Gerhardsen gjort sitt som byrådslederkandidat. Som ordførerkandidat vil han derimot være suveren. Rune G er Oslos mest kjente politiker. På sitt beste er han drivende dyktig. Svært få er så god på talerstolen som han. Det ville være dumt av Oslo Ap hvis de ikke brukte Rune Gerhardsen enda en gang – hvis Rune Gerhardsen vil.
Opplagte byrådslederkandidater er det derimot ikke mange av i Ap og SV. I SV er det ingen som peker seg naturlig ut. Kandidatene står heller ikke i kø i Ap. Oslo Ap trenger en kvinne hvis laget går for Rune Gerhardsen som ordførerkandidat. Fra storhetstiden på 1990-tallet nevnes både Hanne Harlem og Gro Balas. Av de yngre kvinnene trekkes blant andre Rina Brunsell Harsvik fram. Uansett har Oslo Ap en jobb å gjøre for å hente fram en kvinnelig byrådslederkandidat. Og det haster med å finne rette person. Nå har man bare tida og veien.
Det er et hinder for nominasjonen at Oslo Ap sliter med gamle politiske motsetninger. Partiets gamle høyre-venstre-konflikt har forsvunnet fra rikspartiet, men slått rot i lokalpartiet. Det er et paradoks. Skillet viser seg vanligvis i sikkerhets- og utenrikspolitikken, i skattepolitikken, finanspolitikken (statsbudsjettet) og asylpolitikken. Dette er saker som avgjøres i Stortinget og ikke i bystyret.
EU er den saken som holder venstrefløyen sammen. I dag er ikke EU-medlemskap aktuell politikk. Det er begravet i Soria Moria II. Og uansett er det i Stortinget og ikke i Oslo bystyre at en eventuell søknad vil bli vedtatt. Det er uforståelig at EU-medlemskap skal splitte tillitsvalgte i Oslo Ap. Men slik er det.
Ap, SV og Sp brukte flere år før de fikk fram et troverdig rødgrønt flertallsalternativ foran stortingsvalget i 2005. Ap og SV – og Rødt, vi kan se bort fra Sp i Oslo-politikken – trenger ikke å bruke så lang tid. Ap og SV har tidligere vist at de kan samarbeide godt i byråd. Det vil de helt sikkert kunne gjøre hvis de vinner valget i 2011, Forutsetningen for seier at de ikke krangler om politikk og personer. Det har vært for mye krangel i den siste bystyreperioden.
Jeg mener at Ap og SV ikke trenger å bestemme seg før kommunevalget om en felles byrådslederkandidat og ordførerkandidat. De kan gå til valg med hver sine kandidater. Forhandlingene om fordelingen av toppvervene og byrådsmedlemmer kan de vente med til valgresultatet foreligger. Det partiet som får flest stemmer må naturlig nok få mest når vervene deles ut.
Derimot er det nødvendig at partiene blir enig om en felles politisk plattform før valget. De trenger et klart rødgrønt alternativ til byrådets blå politikk. Her kan de hente inspirasjon fra Soria Moria I. Soria Moria-erklæringen ble så god fordi den hentet det beste fra de tre partienes programmer.
2
52
