Dagsavisen.no / Meninger /
En absurd symbiose 5 kommentarer
Her skyter NATO-soldater mot Taliban. Men de gir dem også penger. Og styrker slik fienden de skal bekjempe. Foto: David Guttenfelder
Taliban er på ingen måte bare motivert av religiøs fanatisme. I stor grad er
konfliktene i Afghanistan og Pakistan en kamp om de mange pengene som er i
omløp. Mange av dem kommer fra NATO.
President Barack Obama er under sterkt press. Afghanistan har blitt et uføre. Antall utenlandske tropper har økt år for år. Nå står det mer enn 100.000 soldater der. ISAF-sjefen ønsker enda flere. Det mangler ikke gode grunner til å øke innsatsen. Forsvinner de utenlandske troppene, så kommer Taliban til makten. Skjer det, vil Al-Qaida strømme tilbake. Det vil også være en katastrofe for demokrati, frihet og kvinners rettigheter. Et nederlag i Afghanistan vil svekke NATO og oppmuntre vestens motstandere.
Det er noe i alle disse bekymringene. Men de er ensidige og krisemaksimerende. For det første lever NATO og Taliban i en underlig form for symbiose i Afghanistan. Jo mer innsats fra vesten, desto større oppslutning og makt får opprørerne. Nylig kom det fram at den italienske etterretningstjenesten hadde betalt lokale opprørere «beskyttelsespenger» for å ikke angripe deres styrker. Da Frankrike overtok Italias ansvarsområdet, fikk de ikke greie på denne «ordningen». Taliban tok hevn for at betalingen uteble ved å drepe ti franske soldater.
Italias framgangsmåte er ikke unik. Flere NATO-land gjør nok det samme. De mange bistandsorganisasjonene og kontraktørene som bygger skoler, veier og brønner med vestlige bistandsmidler betaler også beskyttelsespenger til lokale kriminelle grupper, som i mange tilfeller er de samme som kaller seg «Taliban». USA og NATO er videre avhengige av å frakte sine forsyninger landeveien gjennom Pakistan. De private transportfirmaene som gjør jobben betaler ulike Taliban-grupper store summer for å få fritt leide.
Taliban er på ingen måte bare motivert av religiøs fanatisme. I stor grad er konfliktene i Afghanistan og Pakistan en kamp om de mange pengene som er i omløp. Taliban tilføres penger fra den vestlige tilstedeværelsen, og bruker pengene til å angripe – ja, nettopp – vesten.
Denne situasjonen kan framstå som absurd, og det er den da også. De vestlige soldatene gir Taliban legitimitet som religiøse frihetskjempere, mens mange av dem i hovedsak er motivert av verdslige maktbehov. En annen effekt er at denne faktiske symbiosen mellom vesten og Taliban skaper utstrakt mistenksomhet i hele regionen. Det mektige USA klarte jo å drive Taliban fra makten i 2001, hvorfor har de latt dem komme tilbake? Mange afghanere tror at amerikanerne er der for å ta kontroll over landets naturressurser.
I vesten ser man naturlig nok seg selv som en god kraft, eller i det minste en kraft med gode intensjoner. Både i USA under Bush-administrasjonen og i Europa er det da også de positive effektene for vanlige afghanere som helst har blitt vektlagt som motiver for den militære innsatsen i Afghanistan. Disse nestekjærlige intensjonene virker stadig mindre overbevisende etter hvert som Kabul-regimets korrupsjon og vanstyre er kommet for dagen.
Obama bestemte seg tidligere i år for å «cut the crap» og vende tilbake til realitetene. Målsettingen for USA var selvfølgelig den samme som i 2001 – å bekjempe Al-Qaida. Og var det slik, fikk man også si det. For europeerne har det alltid vært forholdet til USA som har motivert innsatsen i Afghanistan. De har fryktet at NATO skulle bli irrelevant. Men europeerne har også hevdet målsettinger som de vet er viktige på hjemmebane, for eksempel å fremme demokrati og menneskerettigheter.
Det er ikke lett å erkjenne feilgrep eller at man har vært frimodig med sannheten. Derfor fortsetter vi ofte på en stødig og vant kurs selv om varsellampene blinker. I Afghanistan står vesten nå overfor en slik situasjon. Medisinen man har gitt i åtte år, har ikke virket. Pasienten har ikke bare blitt sykere, han har også smittet sin pakistanske nabo. Nå står diskusjonen mellom de som mener medisinen er riktig, men at det bare trengs en større dose, og de som mener medisinen har forverret Afghanistans og Pakistans problemer og at mer av det samme derfor bærer helt galt av sted.
NATO vil ut, sies det. Derfor må man bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene. Men det er en enorm utfordring å etablere et maktapparat med 400.000 lojale og disiplinerte politifolk og soldater. Styrken må finansieres av vesten i overskuelig framtid. Hvordan skal en slik styrke kunne knytte demokratiske bånd til egen befolkning? Hvordan skal man unngå at disse styrkene fragmenter og skifter lojalitet til de mange krigsherrene som nå utgjør de politiske støttespillerne til Hamid Karzai? Hvordan vurderes risikoen i det å bygge et maktapparat for en regjering som er korrupt og bedriver valgjuks i stor skala?
Det er en tung beslutning vestlige ledere nå står overfor. En afghansk president som står ansvarlig for utstrakt valgjuks hylles som en stor statsmann fordi han godtar en juridisk selvfølge som at han må gjennom et nytt valg. Det er rent hykleri – men hva kan man egentlig forvente så lenge Karzai er et nødvendig onde?
Vesten gjør best i tilpasse seg en verden i endring. Hegemoniet og definisjonsmakten rakner foran øynene våre. NATO må forstå den motstand den selv skaper. Det er på tide å distansere seg fra de mange tiltak man iverksatte etter 11. september. USA fikk sin hevn. Det er ikke Al-Qaida som primært truer det vestlige levesettet i øyeblikket. Det er heller ressursknapphet, klimautslipp og økonomisk ulikhet.
La oss håpe at vestlige ledere selv viser seg som statsmenn i månedene som kommer. Mer militærmakt og mer skjødesløst distribuerte bistandspenger inn i Afghanistan er ikke løsningen verken for afghanerne, for pakistanerne, eller for oss.
6
