Dagsavisen.no / Meninger /
En jurists kameraderi Skriv en kommentar
Forlagskonsulent Stein Husbys behandling av mitt bokmanus bør være grunnlag
for en debatt om hva forlagskonsulenter skal kunne tillate seg i situasjoner
der de ikke deler forfatterens syn.
Forlagskonsulenten ut mot krigsbok
Sorenskriver Stein Husby er kritisk til en rekke punkter i «Krigshistorien TM. Toralv Fanebust og sannheten». Pax reagerer sterkt på at han har spredt konsulentuttalelsen sin.
Mine kontakter i forlagsbransjen kan fortelle at det er både oppsiktsvekkende og uhørt at en konsulent som har fått betalt for å kommentere et manuskript som er under bearbeidelse går ut og sprer sin uttalelse – og med det informasjon om manuset – til antatte motparter. Faktisk er en konsulents lojalitet overfor sin oppdragsgiver i forlagsbransjen så selvsagt at man ikke har funnet det nødvendig å inngå skriftlige avtaler i så henseende. Før nå?
Konkret handler dette om forholdet Dagsavisen omtalte 28.11: Sorenskriver Stein Husby var blant dem som fikk det oppdrag å lese og kommentere manuset til min bok «Krigshistorien TM – Toralv Fanebust og sannheten». Hans gjennomlesning provoserte ham i den grad at han kom tilbake med et raljerende kampskrift på 42 sider. De relevante innsigelser på området han selv representerer, jussen, kunne enkelt fått plass på én side. Én side til kunne inneholdt noen gode historiske poenger.
De resterende 40 sidene besto av velkjent hjemmefrontspolemikk. Lite nytt, men så er da heller ikke historie Husbys fagfelt. Forlaget hadde derfor stilt andre konsulenter til disposisjon på det området: Faghistorikere med flere bøker om den norske krigen på merittlisten. Litt rett hadde Husby likevel i sin kritikk: Min bok er et oppgjør med vedtatte sannheter. Sannheter bør ikke vedtas, de skal framgå av virkeligheten.
Husby hadde ingen relevante innvendinger mot den sentrale saken i min bok, den som gjelder den forhenværende riksadvokat Sven Arntzen. Uten å ha vurdert kildene slo han bare fast at grunnlaget var «forfalsket», og baserte dette på en fullstendig misforstått lesning av riksadvokat Aulies redegjørelse for Stortinget i 1950 – hvor det motsatte framgår. At en presumptivt oppegående jurist kunne gå til de grader i baret, førte til at jeg la til et vedlegg i boken som behandler nettopp dette. De som i motsetning til Husby tar seg tid til å lese boken, vil altså lett kunne unngå å gjøre den samme feil.
Som intern sak på forlaget var Husbys uttalelse fullstendig uproblematisk. Hans gode poenger ble innarbeidet i manus, de mange bomskudd så man bort fra. Det var åpenbart at Husby med «seriøse historikere» kun mente de historikere som målbar hans syn. Min bok viser nettopp at en rekke dyktige faghistorikere gjennom alle år har hatt andre oppfatninger.
Det hele blir mer underlig når sorenskriver Husby begynner å distribuere den uttalelse forlaget har betalt ham for, blant annet til riksadvokat Arntzens familie – som straks truer forlaget med anmeldelse og straff dersom boken utgis. Den går også til Hjemmefrontsmuseets leder Arnfinn Moland, som raskt viderebringer en av Husbys mer graverende feil: Å navngi Ingerid Hagen som min fagkonsulent. Det er ikke bare uriktig, men også temmelig uredelig overfor en historiker som selv er aktuell med en meget god og veldokumentert bok, som for øvrig undertegnede rett i saksforholdet til riksadvokat Arntzen.
Det bekymrer meg ikke at Husbys opptreden er pinlig både for ham selv og for dem som velger å benytte ham som kilde. Verre er at han ved sin illojalitet har satt sin oppdragsgiver Pax i forlegenhet overfor forfatteren. Men noe godt følger også med: Her bør det absolutt være grunnlag for en debatt om hva forlagskonsulenter skal kunne tillate seg i de situasjoner de ikke deler en forfatters syn.
Mottakelsen av min bok har vært overveldende, og positiv langt utover det forfatteren hadde forventet. Mange lesere har henvendt seg og sier at endelig, endelig er det noen som har ryggrad til å si noen sannhetens ord om det vi helst ikke vil huske. En spesiell takk, derfor, til nordlendingen som ringte midt i dette innlegget og ga meg en ramsalt oppstiver. Hans far satt i tysk fangenskap under okkupasjonen, men opplevde like fullt å bli frosset ut av Arbeiderpartiet da han kritiserte de nye makthaverne – sine egne! – for overgrep mot titusener av nordmenn som hadde trådt feil.
Det er nettopp slike maktmisbruk min bok dokumenterer. Samt noen som er langt alvorligere.
3
