Dagsavisen.no / Meninger /
Tid for innstramming 8 kommentarer
Solidaritetsalternativet fikk under daværende finansminister Sigbjørn Johnsens
ledelse arbeidsløsheten ned igjen på 1990-tallet. Nå trenger vi et nytt
felles løft.
Debatt
Per Kleppe
Per Kleppe tidligere finansminister
– Vi gjorde rett
Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er storfornøyd med Oljefondets resultater. De viser at fondet ble forvaltet rett i 2008, til tross for blodrøde tall den gangen, mener han.
Norge og de fleste andre land har siden høsten 2008 satt i verk omfattende tiltak for å begrense de økonomiske skadevirkningene av finanskrisen. Mange stater er blitt sterkt forgjeldet, mens Norge har forsynt seg langt mer av Oljefondet i 2009 enn den såkalte handlingsregelen forutsetter. Nå må budsjettpolitikken snart strammes inn for å sikre at staten har nok midler til å løse de påtrengende oppgavene som vi kommer til å stå overfor i årene som kommer. Tilstrammingen må ikke skje for brått, men bli tilpasset forholdene slik de blir i de nærmeste årene framover.
Fordi man ikke uten videre kan «ta igjen» merforbruket av oljepenger i 2009, hevder enkelte nå at «handlingsregelen er død». Det er den ikke, men den har fått et nytt utgangspunkt etter alle tiltakene det siste året. Vi har alltid – også før oljealderen – hatt en begrensning av bruken av budsjettmidler, selv om den før 2001 ikke var formalisert, men stort sett basert på Finansdepartementets skjønn. Uten en eller annen form for handlingsregel kan politikken bli altfor kortsiktig og vi vil kunne forsømme viktige langsiktige oppgaver.
Når regjeringen i kommende fireårsperiode vil bringe den årlige bruken av oljepenger tilbake til ca. 4 % av Oljefondet og når den samtidig vil opprettholde det nåværende skattenivået, blir det helt avgjørende at den lykkes med å få til en mer effektiv offentlig sektor og en langt strengere prioritering av hvilke oppgaver som får statlig finansiering. Rammen for gjennomføringen av Soria Moria II må være en bærekraftig offentlig økonomi.
I begynnelsen av 1990-tallet hadde Norge en arbeidsløshet som kom opp i 6 %, langt høyere enn i dag. Vi greide å bringe den raskt nedover igjen, ikke minst takket være Solidaritetsalternativet. Jeg ledet det utvalget som i 1992 la fram dette alternativet, som den daværende finansminister, Sigbjørn Johnsen, raskt satte i verk. Det er meget betryggende at han igjen har fått en nøkkelrolle i konsolideringen av norsk økonomi etter finanskrisen.
Samtidig vil jeg minne om at Solidaritetsalternativet var et felles løft der staten og arbeidslivets parter samarbeidet for å bedre næringslivets konkurranseevne og dermed øke antallet arbeidsplasser, ikke minst i industrien. Nå trenger vi et nytt felles løft, der arbeidslivets parter får en viktig rolle, både i arbeidet for å øke næringslivets evne til å konkurrere på et vanskeligere internasjonalt marked og for å få dempet kostnadsveksten i offentlig sektor.
Så får vi håpe på at en slik innstramming av statens finanser faktisk fører til at den blir bedre i stand til å løse de store framtidige oppgavene, som for eksempel helsereformen, Norges bidrag til klimapolitikken og de økte oppgavene som eldrebølgen vil føre med seg. Løsningen av slike store og langsiktige oppgaver vil få en langt solidere forankring om så mange som mulig deltar i forberedelser og beslutninger.
I den fireårsperioden som vi har bak oss, ble det sluttet brede forlik i Stortinget på mange viktige områder. Det er en praksis som bør fortsette og helst utvides i den nye perioden. Det vil gi opposisjonen økte muligheter til å bidra med sine forslag og ideer. Det vil også minske den passivisering av halvparten av Stortinget som en flertallsregjering ellers kan føre med seg.
For å øke Stortingets evne til å komme fram til omforente standpunkter, vil det også være gunstig om alle la til side utpreget ideologiske standpunkter og i stedet konsentrerte seg om å nå fram til resultater som samlet sett er best for dem som skal nyte godt av dem. Regjeringen bør for eksempel godta at offentlige løsninger blir supplert med private, om det øker den samlede innsats av ressurser.
Siden kommunenes effektivitet kommer til å bli avgjørende for å gjennomføre samhandlingsreformen, burde regjeringen være villig til å vurdere en reform av lokalforvaltningen, slik våre naboland alt har gjort. Realiseringen av mange viktige reformer kan komme til å stå eller falle med at vi har kommuner som fullt ut makter oppgavene.
