Dagsavisen.no / Meninger /
Hva nå, Venstre? 3 kommentarer
Norsk politikk trenger et sosialliberalt parti. Vi trenger derimot ikke et
kvasiliberalt miniparti hvis fremste egenskaper er å skyte seg selv i
føttene og operere som nisser på lasset til en koalisjon av KrF, Høyre og
Frp.
Debatt
Fredrik Mellem
Fredrik Mellem er leder i Oslo Arbeidersamfunn
Etter valget har Dagsavisen på lederplass gått langt i retning av å felle en dødsdom over Venstre. Hege Ulstein har gjort det samme på kommentarplass. Her tar avisen feil. Sannsynligvis vil Venstre reise seg igjen.
Dette rett og slett fordi det er nok velgere der ute som vil mene at Venstre har et sympatisk politisk program. Det er ingenting i Venstres partiprogram og vedtatte politikk som skulle forhindre partiet fra å komme tilbake. Venstres fenomenale medlemsvekst etter valget understreker også dette. 1.700 nye medlemmer på et par uker, en vekst på over 20 prosent, vitner om at det er mange der ute som sympatiserer med Venstre. Ved dette valget var det likevel ikke mange nok, som sympatiserte sterkt nok, til at de ga partiet sin stemme. Hva kan det komme av?
Lars Sponheim har selv sagt at velgerne ikke har stolt på hans forsikringer mot Fremskrittspartiet. Her er han helt åpenbart inne på noe. Det er kanskje ikke den eneste forklaringen, men det er nok den vesentligste. For et flertall av velgerne er det av avgjørende betydning at Frp holdes unna politisk makt. Oslo Venstre må derfor ta på seg en betydelig del av ansvaret for at velgere over det ganske land ikke følte seg trygge på Sponheims forsikringer. På sjuende året finner Oslo Venstre seg i å sitte på sidelinja og nøyer seg med å jobbe som dørvakter for Frps og Høyres byråder i Oslo. Er det dette som nå skal være Venstres eneste skikkelige utstillingsvindu?
I forbindelse med etableringen av det nye byrådet i Oslo, krevde Venstre igjen å få overført Frps plasser til seg. Atter en gang stikker de halen mellom beina og overlater styringen til Høyre og Frp. Legg partiprogrammene ved siden av hverandre og se på bystyrets sammensetning. Elementær politisk logikk burde tilsi et mindretallsbyråd av Venstre og Ap. Ikke et mindretallsbyråd av Høyre og Frp.
Så lenge Oslo Venstre foretrekker å la Frp styre og lar sin irrasjonelle allergi mot samarbeid med Arbeiderpartiet råde, er det slett ikke sikkert at Venstre fortjener mer enn 3,9 prosent av stemmene. Ved stortingsvalget 2009 stemte mange tusen Venstresympatisører på Arbeiderpartiet. Atter andre stemte på Høyre. Begge deler er lett å forklare. Venstre blir med rette oppfattet som dobbeltkommuniserende og forskrever seg politisk. Dette er ganske enkelt ikke særlig tillitvekkende i velgernes øyne.
Mens Venstre slikker sine sår, kan vi se for oss at den vaskeekte høyresiden samler seg. KrF, Høyre og Frp vil bygge opp en koalisjon foran 2013. Vi kan se for oss en slags amerikansk, republikansk sørstatsallianse – der offentlig moral, individuell moral, dobbeltmoral, skattelette, fremmedfrykt og motorveier blir de viktigste ingrediensene. Er det i dette sjarmerende reisefølget at lille Venstre skal bygge seg opp som nisse på lasset? Lars Sponheim sier i Dagbladet at «dersom Høyre igjen inviterer Frp til å styre landet bør Venstre søke mot Arbeiderpartiet». Slikt hvisomatte-dersomatte-prat er typisk for Vingle-Venstre. Tiden er inne for å komme over på den grønnere siden av gjerdet, med begge beina.
Arbeiderpartiet begikk sin største strategiske tabbe gjennom alle tider da Gro Harlem Brundtland avviste Odd Einar Dørums ønske om listeforbund i Oslo og Hordaland foran valget i 1985. Venstre falt som følge av dette ut av Stortinget for åtte år og Ap tapte valget til tross for at vi fikk 40,8 prosent av stemmene. Det er ikke usannsynlig og heller ikke uforståelig om mange venstrefolk fortsatt sliter med denne episoden. Det har imidlertid gått en generasjon siden dette skjedde. Det er på tide å legge det bak seg.
Foran 2013 må det være klokt om Venstre blir svært klare på hva partiet vil og ikke vil. Koalisjonen som er beskrevet ovenfor er uhyre politisk ukledelig for Venstre. Hvorfor tviholder Venstre på KrF som sin favorittsamarbeidspartner? Ikke noe annet parti er mer kåt på å regulere menneskenes liv enn KrF. Venstre bør gå til valg på selvstendig grunnlag, og Venstre bør avgjort løse det enorme troverdighetsproblemet som kontinuerlig vedlikeholdes av Oslo Venstre.
Det er ikke Venstres partiprogram og vedtatte politikk som får problemer i møte med velgerne. Tvert imot. Det er Venstres politiske praksis som sliter i møte med velgerne. Det er gjennom utøvelsen av makt og i praktisk politikk at Venstre faller pladask igjennom. Nå skal imidlertid ikke Venstre befatte seg så mye maktutøvelse de neste fire årene. Nettopp derfor har Venstre gode sjanser til å reise seg igjen. Dessverre er det like sannsynlig at Venstre etter dette også vil ramle igjen. Dette er egentlig ikke stor spådomskunst fra min side. Det er bare en enkel framskriving av den gjentakende syklus Venstre befinner seg i og har befunnet seg i de siste 40 årene.
Det har vært ti stortingsvalg etter 1969. Kun ved to tilfeller, i 1997 og 2005, har Venstre strukket seg over fire prosent oppslutning. Ved de åtte andre valgene har partiet landet på mellom 3,1 og 3,9 prosent. Det ikke akkurat noen folkebevegelse i emning her, men norsk politikk og norsk samfunnsdebatt kan fortsatt ha behov for et sosialliberalt parti. Vi trenger derimot ikke et kvasiliberalt miniparti, hvis fremste egenskaper er å skyte seg selv i føttene og operere som nisser på lasset i en koalisjon som egentlig vil måtte bestå av KrF, Høyre og Frp.
Regjeringspartiene vil selvsagt søke gjenvalg også i 2013. Venstre burde sikte seg inn mot et stortingsvalg der regjeringspartiene mister sitt flertall – og planlegge for en framtid med Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Begge de to sistnevnte er tross alt Venstres ektefødte barn. Disse eplene falt ikke så forferdelig langt fra stammen, og burde i Venstres øyne tåle enhver sammenligning med Frp-eplet.
6
