Dagsavisen.no / Meninger /
Hjemme hos Jan Skriv en kommentar
Jeg har vært på Jan Mayen. Og jeg aner ikke hva jeg hadde der å gjøre.
«Radikale røster»
Ingeborg Gjærum
Ingeborg Gjærum leder Natur og Ungdom 2008 - 2009
Med sommerfugler i magen, sekk på ryggen og ørepropper i lomma satte vi oss inn på Herkulesflyet som skulle ta oss over til Jan Mayen. Ei lita øy midt i ingenting. Olje- og energiministeren, en haug byråkrater, oljeindustri og miljøbevegelse med litt attåt.
I mai gikk regjeringen inn for «å starte en åpningsprosess på norsk side av Jan Mayen med sikte på tildeling av konsesjoner». Vi raste, oljeindustrien jublet. (Det blir ofte sånn.) Nå skulle vi sjekke ut lokalitetene.
Og vi sto der og så utover havet. Riis-Johansen så kronestykker som rullet inn i oljefondet, oljeindustrien så muligheter for å ta nok et skritt nordover mot et smeltende Arktis med sort gull under havbunnen, fagbevegelsen så behovet for strenge HMS-krav i et værhardt klima. Og jeg så utover og lurte på om vi ikke bare kunne dra oss hjem? Hva gjør vi her, tenkte jeg og dro lua lenger nedover ørene.
Det er langt til Jan Mayen. Og om oljeindustrien slipper til, vil det være langt fram i tid, er jeg blitt forsikret. Som om det gjør saken noe bedre? Å åpne havområder for oljevirksomhet langt fram i tid, er å satse på at arbeidet for å stanse klimaendringene skal mislykkes. Det er å satse på at i ei tid da verdens utslipp må være på vei ned mot null, skal Norge fremdeles stå på toppen av verden og spa opp fossil energi til dem som vil ha.
Nei, det holder ikke med noe småfunn her ute, sa oljeindustrien. Det er enorme tekniske og transportmessige utfordringer ved å skulle utvide det norske oljeeventyret til Jan Mayen. Det må være mye fossil energi å hente opp for at det skal lønne seg. Skal vi håpe på storfunn, da? At det ligger nok forurensende olje og gass der ute til at vi tjener nok til at vi kan få det opp?
Det blir ikke gratis å finne ut hvor mye som skjuler seg under det urolige, kalde havet langt der ute. Men det har vi råd til, må vite. Nå setter vi i gang kartlegging og seismikk. I stedet for å bruke økonomiske og politiske ressurser på å gjøre oss mindre avhengige av fossil energi, bruker vi tid og penger på å reise langt uti gokk i et håp om at norsk oljealder kan vare bare litt til.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Og jeg foreslår at vi lar det være med det.
3
