Dagsavisen.no / Meninger /

Et forsvar for statsadvokat Dorenfeldt 3 kommentarer

1. oktober fyller Fredrik Fasting Torgersen 75 år. I denne artikkelen setter forfatter Thorvald Steen søkelys på konflikten mellom jusen og naturvitenskapen, og argumenterer for gjenopptagelse av straffesaken mot ham fra 1958.

Den 8. desember 2006 ga Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (GK) sitt avslag på å gjenoppta Fredrik Fasting Torgersens sak. Jeg leste den oppsummerende konklusjonen først. Først ble jeg skremt, deretter svimmel. Den var usammenhengende og sa ingenting om hvordan man hadde kommet fram til resultatet. Siden har jeg gått gjennom avgjørelsen tre ganger, og hver gang får jeg den samme følelsen som da jeg leste bøkene i anledning Gaustad sykehus‘ 125 og 140 års jubileum. De ledende psykiaterne innrømmet ikke at en eneste feil var begått ved sykehuset, verken når det gjaldt lobotomi-inngrepene eller i Juklerødsaken. Når GKs medlemmer og varamedlemmer alle er enige, uten en eneste dissens, snakker vi om noe langt mer skjebnesvangert enn en urett begått mot Torgersen. Det er alles – min og din – rettssikkerhet som er truet.

I. Premisset

Den 12. juni 1958 framførte statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt aktoratets prosedyre i saken mot Fredrik Fasting Torgersen. «I denne saken har gjerningsmannen satt sitt stempel på offeret ved å bite henne i brystet. Og åstedet bidro med sitt ved å forsyne ham med barnåler, ekskrementer og blod.» Og statsadvokaten fortsatte: «[...] det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis og som alle sammen passer inn i hinannen som hånd i hanske.»

Dorenfeldt var meget sikker i sin sak. Og det er ingen grunn til i ettertid å være opprørt over at Dorenfeldt fikk det som han ville. Hans trumfkort var at de fremste naturvitenskapelige ekspertene i landet, innenfor odontologi, botanikk og medisin, ga aktoratet sin uforbeholdne støtte. Statsadvokaten kalte de tekniske bevisene «de tause vitner». Det var ikke vitner eller manglende alibier som var avgjørende for domfellelsen. Heller ikke rettspsykiaternes erklæringer fra 7. mars 1958, der det står:

«Han er uten enhver holdning, uten stabilitet, har ingen plan for sin livsførsel, synes å mangle, meget vidtgående, etisk vurderingsevne. Hans interesseområder er meget fattige [...] Han er en alkoholtilvennet, holdningsløs psykopat [...] Han skriver nærmest hva man betegner som prosadikt, uten rim og rytme. Innholdsmessig er det nokså naivt og ubehjelpelig for en stor del.»

Dorenfeldt avsluttet sin prosedyre med at:

«Denne personen er uten enhver anstendighet [...] Nå må vi ha en garanti for at denne voldsforbryteren forvares for alltid – det hender at også folk som har fått livsvarig fengsel benådes og da må vi falle tilbake på sikring i lukket anstalt.»

Dorenfeldt fikk det som han ville. Dommen ble: Livsvarig fengsel og 10 års sikring. 29. januar 1974 ble Fredrik Fasting Torgersen løslatt på prøve. Nå har han vært utenfor fengselsportene i 35 år uten en eneste anmerkning. I 1972 debuterte han som lyriker på Gyldendal Norsk Forlag, og har seinere utgitt fem andre bøker.

II. Når bevis fordunster

Torgersen var 23 år natten mellom 6. og 7. desember 1957 da 16 år gamle Rigmor Johnsen ble funnet drept. Etter midnatt ble han mistenkt for sykkeltyveri utenfor Østbanen i Oslo. Den arbeidsløse bokseren var nylig løslatt på prøve for tyveri og forsøk på voldtekt som han var uskyldig i. Han var det man kaller en «kjenning av politiet», etter at han som syttenåring var blitt dømt til 60 dagers betinget fengsel, blant annet for vold mot en politimann. Få ting har han angret mer på.

Rigmor Johnsen ble funnet drept en halv time etter at Torgersen ble pågrepet for sykkeltyveriet. Liket befant seg 500 meter unna, i Skippergata 6B. Innen halvannet døgn ble Torgersen ikke bare siktet for sykkeltyveri, men også for drap og voldtektsforsøk. Alt som muligens kunne knytte ham til mordet, ble det fra politiets side lagt mye energi i å underbygge.Påtalemyndigheten hadde to hovedvitner: Johanne Kristine Olsen og Ørnulf Bergersen. Olsen hadde, ifølge det hun sa i retten, den mørke desembernatten blitt forbigått av en mann utenfor Eldorado kino. Han kom bakfra, gikk fort og forsvant inn i en drosje på Youngstorget drosjeholdeplass. Hun var sikker på at det var Torgersen, sa hun. Torgersen har den gang, som nå, benektet at han var i Torggata og at han tok drosje fra Youngstorget. Politiet fant aldri taxisjåføren som kunne bekrefte å ha kjørt Torgersen drapsnatta.

Det andre vitnet, Ørnulf Bergersen, fikk først forklare seg på hovedforhandlingens andre dag. Det skyldtes at byrettsdommer Petter Koren den gangen mente Bergersen, på grunn av sitt kriminelle rulleblad, narkomani og alkoholmisbruk, ikke var troverdig. Koren mente fortsatt, i sin politiforklaring 24. januar 2000, at Bergersen var uegnet som sannhetsvitne. Dorenfeldt trengte vitnet Bergersen, og slik ble det. Bergersen var tross alt det eneste vitnet som kunne bekrefte at Torgersen var observert i Skippergata. Påtalemyndigheten gjorde ingenting for å få bekreftet eller avkreftet hans vitneutsagn. I ettertid vet vi at Bergersen løy på flere punkter. (Se Bevisene i Torgersensaken, s. 297-298 (www.torgersensaken.no).

Som kjent avslo GK Fredrik Fasting Torgersens begjæring om gjenopptakelse av straffesaken fra 1958. I alle rettsavgjørelser fra 1958 og fram til i dag, har Dorenfeldts resonnementer vært avgjørende: Å forsvare hans oppfattelse av hva som var riktig juridisk avgjørelse anno 1958. Men kommisjonen gjør noen innrømmelser som best kan forklares som taktiske retretter. Om Olsens vitneutsagn skriver de: «Hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold» (s. 321). Når det gjelder Bergersen, blir det om mulig enda mer besynderlig: «Etter kommisjonens mening er det vanskelig å ha noen formening om hvilken vekt Bergersens forklaring isolert sett ble tillagt av lagretten, om den i det hele tatt ble tillagt noen vekt» (s. 303).

Å tro at det ikke hadde noen betydning, er i beste fall naivt. Dorenfeldt reserverte seg ikke i sin prosedyre med hensyn til Bergersen, som var det eneste vitnet som hadde sett Torgersen i Skippergata. Når nå kommisjonen ikke tillegger Bergersens forklaring noen vekt, har de kommet i et uløselig uføre. At kommisjonen ikke mener at det engang kan reises tvil om dommen, er mer tragisk for den norske rettssikkerheten enn for Torgersen. For å redde Dorenfeldts renommé, mistet kommisjonen Bergersen som sitt eneste vitne. Et vitne som for øvrig fikk en strafferabatt på ett år og 162 dager. Kommisjonen har virkelig hatt et problem. Eller har den ikke forstått det?

III: Fra skanse til skanse

Det er all grunn til å tro at Dorenfeldt handlet ut ifra de beste motiver. Det var begått et bestialsk mord og politiet hadde tatt en gammel kjenning de mente kunne ha utført udåden. Handlekraften ble ikke svekket av at Dorenfeldt hadde den tekniske ekspertisen i ryggen. Ja, for Dorenfeldt var det meget viktig hva de fremste forskerne mente om bevisene. De sakkyndiges oppgave i en straffesak er å forklare blant annet medisinske forhold for juryen og dommerne. Dorenfeldt skrev et fyldig notat av 17. desember 1958 om bevisene og de sakkyndige, at det var en «bred, samlet framstilling av det bevismaterialet som lagretten bygget sin avgjørelse på.» For påtalemyndigheten var de sakkyndige i 1958 viktige støttespillere de neste årene. I 1959 avslo lagmann Kristian Lunde Torgersens begjæring om gjenopptakelse. I 1973 ble Torgersensaken begjært gjenopptatt på nytt. Torgersens forsvarere la fram uttalelser som gikk mot de sakkyndiges syn når det gjaldt tannbittbeviset. Under en ny runde i rettsapparatet i 1997, ble innvendingene forsterket. Men til ingen nytte. Påtalemyndigheten trodde fremdeles på de sakkyndige fra 1958.

I august 2004, over hundre år etter at Den rettsmedisinske kommisjon ble etablert, i full forståelse med påtalemyndigheten, avga kommisjonen en uttalelse i Torgersensaken: «Det bør utvises forsiktighet, og domstolen bør ikke tillegge bittmerket for stor bevisbyrde.» Å si at beviset var svekket, må kunne kalles et av rettshistoriens største understatements. Like fullt, rett etter at Den rettsmedisinske kommisjon hadde kommet med sin uttalelse, uttrykte lagmannsretten i sin kjennelse at «tannbeviset fortsatt er et bevis som med stor styrke taler for at Torgersen er gjerningsmannen.»

I GKs vurdering anno 8. desember 2006 står det (s. 161): «Det er ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt» (i 1958, min anmerkning).

Også avføringsbeviset er blitt gradvis svekket til det nå ikke er noe igjen av det. Den rettsmedisinske kommisjonen skrev i 2004: «felles for alle (de sakkyndige) er antakelig at de aldri hadde hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å «artsbestemme» avføring, ingen hadde antakeligvis erfaring med å identifisere et spor som avføring.» Under GKs høring sa professor Per Brandtzæg: «Det finnes absolutt ikke noe grunnlag for å hevde at antatt avføring fra åstedet/offeret og spor på tiltalte, kan knytte Torgersen til drapet.»

GK skriver om de forannevnte uttalelsene at de kun er «en vurdering og evaluering av arbeidet til de sakkyndige i 1958, som ikke under noen omstendigheter synes å være egnet til å føre til frifinnelse.»

Og endelig har vi barnålbeviset. Dorenfeldt og Lunde skrev i 1958 og 1959 at «Dette er et naturvitenskapelig bevis av første klasse, fordi det viste seg at det her gjaldt barnåler av en så ekstraordinær art at de sakkyndige kunne trekke konklusjoner som eller ikke ville vært mulige.» GK hevder motsatte. Kommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for domfeltes anførsel om at professorene Elias Mork og Henrik Printz (de sakkyndige), påsto at «barnålene i dressen stammet fra barnålene i kjelleren.»

Professorene i biologi, Klaus Høiland og Morten Laane, har sammen med Norsk Institutt for skogforskning, vist at det er umulig å bruke barnålene som bevis. GK ba professor Rune Halvorsen om sin vurdering. Han var meget klar: «Nålene knytter ikke Torgersen til drapet.» Hva skriver så GK i avslaget? «Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.» De tre tekniske bevisene og de to vitnene Olsen og Bergersen, var de viktigste momentene for å få Torgersen dømt under hovedforhandlingen i 1958. Torgersens rulleblad og Dorenfeldts inderlige overbevisning og posisjon i norsk rett på den tiden, var sikkert ikke uten betydning, men angår ikke mitt poeng. Kommisjonen har forlatt Dorenfeldts premisser for å felle Torgersen. Den har trukket inn et kapittel som kalles «Andre forhold». Momentene som blir drøftet, skjer mange år etter ugjerningen. De vedrører altså ikke saken. Det er forstemmende. GK har tatt opp to rykter som har versert, særlig i presse og juristmiljøer de siste årene, nemlig at Torgersen skulle ha filt tennene sine i fengselet og at han skal ha vært uvillig til å avlegge hårprøve.

Det står ikke ett sted i dokumentene fra 1958 at Torgersen skulle ha nektet å ta noen hårprøve. Det man vet er at det ble tatt prøver av Rigmor Johnsens hode- og kjønnshår. At påtalemyndigheten ikke har arkivet i orden, kan ikke være Torgersens skyld. Men det vi med stor sannsynlighet kan si er at om det hadde vært funn som kunne felle ham, hadde dette blitt nevnt i retten. Professor Per Holck har senere sammenliknet hårene på Rigmor Johnsens kåpe (oppbevart på Rettsmedisinsk institutt) med Torgersens hår og funnet at de ikke stemmer over ens. Når det gjaldt den påståtte tannfilingssaken, hevdet statsadvokat Lars Frønsdal i 2000 at det var en «vandrehistorie». Ingen fil eller tannlege som måtte ha utført det inne på cella, er funnet. Forsker Jon Ingulf Medbø har gjennomført hundrevis av bittforsøk med en modell av Torgersens tenner. Uansett hvordan bittet gjennomføres stemmer ikke avtrykkene med bittmerkene i Rigmor Johnsens bryst. Dette var kjent for GK da den avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse 8. desember 2006.

IV: En fallitt

Den 18. september 2006 skrev ti av våre fremste forskere som hadde inngående kjennskap til de tekniske bevisene et brev til GK, med overskriften: «De tekniske bevisene i Torgersensaken underbygger ikke at Torgersen er skyldig.» I brevet står det blant annet: «For at det ikke skal herske noen tvil når GK i løpet av året avgjør om Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende [...] Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958.» Noe av grunnen skriver de ti, skyldtes at de sakkyndige ikke brukte metoder som kunne underbygge de sakkyndiges sikre konklusjoner. Underskriverne var: Per Brandtzær (professor dr.philos.), Ragnar Bye (professor dr.philos.) Trond Eskeland (professor dr.med.), Per Flood (seniorforsker, dr.med.), Per Holck (professor dr. med.), Klaus Hølland (professor dr.philos.), Morten Laane (professor dr.philos.), Jon Ingulf Medbø (forsker dr.scient.), Rune Halvorsen Økland (professor dr.philos.) og David Senn (professor DDS.).

GK gir ikke et eneste argument for hvorfor den konkluderer som den gjør. De kommenterer brevet slik: «Brevet framstår i det alt vesentlige som et engasjert partsinnlegg.» Kommisjonen uttaler seg altså nå også som kyndige i de naturvitenskapelige disiplinene. I sitt avslag gir den ikke ett eneste argument for hvorfor den konkluderer som den gjør. Kommisjonen skriver: «Nye sakkyndigerklæringer kan bli ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt bevismateriale, i hvert fall hvis evalueringen er basert på ny faglig innsikt som har alminnelig tilslutning fra fagmiljøet.»

De ti som i flere år hadde arbeidet med bevisene var tydeligvis verken mange eller viktige nok for å kunne dokumentere «alminnelig tilslutning fra fagmiljøet».

Den 9. juni 2008 sendte 279 av våre aller fremste forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget der de støtter sine ti kollegaer. «Kommisjonens arbeid skal være en garanti for rettssikkerhet i straffesaker. Det er derfor skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse.» Den 24. juni 2008 svarer Gjenopptakelseskommisjonen. Her skriver den at det er en «helhetsvurdering av det totale bevisbildet» og «en samlet vurdering av bevisene» som har vært avgjørende for avslaget. Det kan virke som om kommisjonen vil innføre et nytt rettsprinsipp i Norge: at tre verdiløse bevis får en egenverdi ved at de blir lagt sammen. Denne måten å summere på, må ikke få bli «den framtidige juridiske tenkemåten» som statsadvokat Anne Katteland sa det så treffende under GKs høring 30. mars 2006. Lauritz J. Dorenfeldt ville ha vitenskapen med seg for å kunne felle en så rettferdig dom ut ifra sin tids forutsetninger.

Om GKs behandling av Torgersensaken kan vi ikke si det samme. Det er ikke bare en ulykke for Torgersen, men for oss alle. Jeg gjenkjenner mønsteret fra psykiatriens historie. For psykiatrien var det ingen fornuftig strategi ikke å innrømme feil. Det førte til frykt og manglende tillit. Om ikke det norske rettsvesen tar inn over seg at Dorenfeldts hovedpremiss for å legge ned påstand om Torgersens skyld ikke lenger holder, har det gjort rettssikkerheten en ubotelig bjørnetjeneste. Jeg tror heller ikke Dorenfeldt ville ha likt det. Han handlet i velbegrunnet god tro. Det var ikke hans feil at de sakkyndige villedet ham, juryen og dommerne.