Dagsavisen.no / Meninger /
Kvinner som hater kvinner 28 kommentarer
To rabiate barbiedukker klarer å skape mer likestillingsdebatt i Skandinavia
enn en hærskare feminister får til.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
«Når han kommer ned og setter seg ved frokostbordet
må du ikke møte ham med papiljotter på,
fettet hud og uten å ha pusset tenner
i en snusket badekåpe»
Dersom du er en godt skolert feminist, vet du at sitatet over er hentet fra Else Michelets legendariske «Menuett etterpå» fra kvinneåret 1975. Problemet er bare at den er ikke det. Da Michelet laget sangen, laget hun egentlig ikke noen ting. Og samtidig veldig mye. Musikken er en menuett av Luigi Boccherini. Teksten er det Norges Gullsmedforbund som står for. Formaningene om korrekt hustruoppførsel sto å lese i «Bryllupsboka» som tidligere ble sendt ut til alle nygifte kvinner i Norge.
Denne uka har Anna Anka, den svenske Hollywoodhustruen som lever sitt lydige og selvutslettende liv sammen med smørsangeren Paul Anka, skapt furore på grensen til det rene vanvidd i Sverige og Norge. Hun vil gjerne være et forbilde for svenske kvinner. Med kraftsalver som «Sexuellt är det kvinnans skyldighet att se till att mannen är tillfredsställd, gör hon inte det får hon skylla sig själv om han är otrogen» og en dyp forakt for menn som skifter bleier og triller barnevogn, har hun okkupert et rom i offentligheten på størrelse med en firefelts motorvei.
Her hjemme har Anna Ankas tvillingsjel Hanne Nabintu Herland drevet i samme geskjeft. De to platinablonde og oversminkede damene har på kort tid blitt kvinner som alle feminister elsker å hate. Ikke så rart, kanskje, det er så uutholdelig lett å raljere over dem. De er enhver rødstrømpes drømmebitcher. Til vanlig framstilles de som aparte, dønn stupide og rare planter. Begge har vakt fascinasjon og beundring blant kristenfolket. Nabintu Herland har holdt foredrag for KrF. Anna Anka ble ønsket hjertelig velkommen til politisk arbeid i KrFs svenske søsterparti Kristdemokraterna.
De to er feministdebattens motsvar til Nina Karin Monsen – både for tilhengere og motstandere. De er tøffe, modige og egenrådige kvinner som tør å tale den selvhøytidelige, sofaradikale eliten midt imot. Eventuelt reaksjonære og trangsynte idioter med IQ på nivå med en sopp. Men en ting er både tilhengere og motstandere enige om, akkurat som de var det i Nina Karin Monsen-debatten: De er et marginalt fenomen og først og fremst sære.
Er nå det så sikkert? Da Else Michelet fikk 70-tallets feminister til å le av teksten til Norges Gullsmedforbund, sirkulerte fortsatt «Bryllupsboka» blant landets nygifte. Den skulle gjøre det i mange år framover, til langt ut på 80-tallet. Og selv om TV-serier som «Mad Men» får oss til å flire av menn som sitter på kontoret og røyker og drikker whisky mens de klasker den yppige sekretæren på rumpa, oppstår fortsatt sånne situasjoner på norske arbeidsplasser (særlig hvis du tar vekk brennevinet og sigarettene). På Norges mange trange steder og der hvor de som liker å kalle seg «folk flest» holder til, finnes det både kvinner og menn som nikker megetsigende og anerkjennende til Hanne Nabintu Herlands postulat om at «det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat».
I går kveld kom Anna Anka inn i norske stuer via TV-programmet Skavlan. Ved en skjebnens ironi, eventuelt som et artig apropos, var rapperen Jay-Z gjest i samme program. At han er enig i Anna Ankas kvinnesyn kan ikke overraske noen. Jay-Z representerer en hiphopkultur som er gjennomsyret av et kvinnesyn som får rollefigurene i «Mad Men» til å virke som en underavdeling av kvinnegruppa Ottar.
Derfor: Slutt å le av Anna Anka. Slutt å redusere Hanne Nabintu Herland til en snakkende barbiedukke. De er ikke rare og alene. De representerer mange. Ikke hat dem. Takk dem for at de minner om at mye er ugjort.
7
