Dagsavisen.no / Meninger /
Livet bøyes i flertall Skriv en kommentar
Julia Kristeva er en av vår tids mest betydningsfulle språkforskere og
feminister, og i 2004 mottok hun den første Holbergprisen. Den
sosialpolitiske dimensjonen ved Kristevas forfatterskap og hennes interesse
for funksjonshemning er mindre kjent, men ikke mindre viktig.
Hos Kristeva er ikke funksjonshemning først og fremst et problem det må tilrettelegges for, eller en feil ved kroppens funksjonsmåte. Funksjonshemning handler om forskjellige måter å leve i samfunnet på. Autisten, epileptikeren og den blinde er ikke medisinske kasus, men borgersubjekter. De representerer utfordringer av etablerte rasjonaliteter som ikke først og fremst må repareres, men kan virke i sin annerledeshet og til og med forbli ubegripelige.
Politisk kan det ikke lenger handle om å integrere. Dette begrepet representerer et umulig prosjekt om å utviske forskjeller. Det må handle om å inkludere alle mennesker i deres forskjellighet i det offentlige rommet, det vil si både skoler og arbeidsliv, og å gi rom for å forfølge den personlige løpebane.
Kristevas tenkning føyer seg inn i en internasjonal trend der funksjonshemning forsøkes gjort universell. Funksjonshemning viser ikke til en avgrenset populasjon, eller en undertrykt minoritet, men en sårbarhet som angår oss alle. Funksjonshemning angår oss både gjennom vår frykt for selv å bli annerledes og å få barn som er det, og ved at vi i begynnelsen og slutten av livsløpet ikke lever opp til de høyeste prestasjonskrav. I tillegg kommer en raskt aldrende befolkning og medisinske framskritt der stadig flere fortidlig fødte og trafikkskadde overlever og stadig flere lever lenge med kronisk sykdom. Funksjonshemning blir samfunnets brennpunkt.
Kristeva framholder at samfunnet består av forskjellige måter å være menneske på, at livet bøyes i flertall. Det er ikke snakk om å reparere, men å anerkjenne menneskelivet fullt ut, å være solidarisk med mennesker som befinner seg ved slike yttergrenser som funksjonshemning kan representere. Og Kristeva advarer mot å isolere utviklingshemmede som rene omsorgsobjekter i randsonen av en minoritet, en minoritet som er underlegen og uopprettelig fordi den ikke lever opp til det hun med ironisk snert omtaler som rasjonalitetskriteriene til den hvite mann, evolusjonens toppunkt.
Kristeva stiller seg på opplysningstidens grunn. Filosofen Denis Diderot skrev i 1749 en klassisk tekst om blinde i form av et brev. Her viste han hvilke forbløffende ressurser blinde kunne utvikle som erstatning for en fysisk mangel. Dette åpnet for en sosial rehabilitering av funksjonshemning. Den funksjonshemmede ble ikke lenger forstått som frastøtende monstrum, men som et individ med en avgrenset kapasitetsmangel. Derfor ble det også viktig med teknikker som kunne forbedre den enkeltes funksjonsevne: trening, bruk av hjelpemidler osv.
Diderots tenkemåte har bidratt til at samfunnet utviklet et sosialt ansvar for den funksjonshemmede. Men samtidig ble den funksjonshemmede i økende grad også stilt overfor et teknokrati og et behandlingssystem hvor han eller hun risikerte å bli definert ut av fellesskapet, som et offer, som bærer av behov og mangler eller som en gjenstand som skulle repareres.
Denne utviklingen er del av en mer omfattende prosess knyttet til opplysningstidens ideal om fri selvutfoldelse. Ifølge Kristeva har opplysningstidens frihetsvisjon utviklet seg i to ulike retninger. I den ene retningen har frihetsutfoldelsen blitt innordnet teknologiens krav. Frihet har blitt frihet til å hengi seg til produksjon og konkurranse. Det er en frihet som i vesentlig grad er tilpasning til noe utenfor en selv, og som peker mot reduksjon av mangfold. Kristeva assosierer den med globalisering og den amerikanske samfunnsmodellen.
Den andre retningen, som hun assosierer med velferdsstaten i Europa, er forbundet med individets muligheter til å utfolde sine særegenheter og muligheter innenfra. I dette perspektivet er hver og en unik, i bevegelse, på vei mot en friere måte å være på, men samtidig også sårbar. Frihet er rett til annerledeshet. Samtidig som denne friheten handler om individets utfoldelse, innebærer den også solidaritet: anerkjennelse av den andre i dennes aspirasjoner og egen måte å være på. Mens den tilpassende frihet har en tendens til å favorisere de som kan bidra produktivt, vil retten til spontan selvutfoldelse og anerkjennelse i den andre modellen gjelde alle individer – også fattige, funksjonshemmede, pensjonister eller mennesker som lever på sosial trygd.
Kristeva betrakter seg selv og den skolen av filosofer hun tilhører – ofte kalt «French Theory» – som arvtaker av den frihetstradisjonen som betoner anerkjennelse av annerledeshet. Hun vil fremme en frihet som ikke er til fortrengning for tilpasning til økonomiske realiteter, men som sikrer humanitet i en økonomisk, teknologisk og vitenskapelig høyt framdrevet verden.
En interessant følge er at funksjonshemmede og andre tidligere marginaliserte og fortrengte grupper, blir ført inn i samfunnsdebattens sentrum. Hvordan vi forholder oss til disse gruppene blir selve testen på hvor bredt og godt forankret samfunnets humanitet er. Som Kristeva formulerer det: Det er kjennskapet til og anerkjennelsen av den andres sårbarhet, snarere enn den andres fortreffelighet, som utgjør det demokratiske bånd.
4
