Dagsavisen.no / Meninger /
Politikeren og sofavelgeren 1 kommentar
Debatt
Anne Lene Dale Sandsten
Anne Lene Dale Sandsten er utenriksspaltist i Dagsavisen
Valg i Egostania
Et valg er bare delvis et spørsmål om budsjettbalanse. Først og fremst handler det om identitet.
På tampen av en spennende valgkamp er sofavelgeren utropt til hovedmotstanderen. Han er demokratiets lakmustest.
Det har vært jevn fokus på mange saker. Ingen enkeltsak har fått dominere. Det er positivt. I den rådende politiske situasjonen er det helt naturlig med fokus på regjeringsspørsmålet. Erna Solbergs innsats har vist at velgerne belønner «stayerevne» – de som ikke gir seg i motvind. Bra.
Det er litt overraskende for meg at SV går så mye tilbake. Kristin Halvorsen fortjener bedre etter det hun har fått til i regjering, blant annet som finansminister gjennom en global finanskrise. Det er derimot ikke overraskende at Frp går tilbake etter en systematisk realitetsorientering på vei mot regjeringskvartalet. Siv Jensen prosjekt har to sider: Frp må moderere seg for å være aktuell, samtidig som partiet blir kjedeligere på den måten, slik 100-dagers programmet viste.
Noen nye ord har kommet til: «snik-generaliseringen» og «slemmismen». Gode begrep. Jeg håper debattene om inkludering fortsetter etter valget og at de blir ryddigere, ikke minst fra Frs og Arbeiderpartiets side. Her er det utenriksministeren som står for den positive tilnærmingen.
I verdens rikeste og mest demokratiske land har politikerne enkelte dilemmaer for å mobilisere sofavelgerne: Det er egentlig bred enighet om hvordan Norge skal styres. Forskjellene må derfor overdrives, med fare for at sofavelgeren skal konkludere med at det bare er preik. Dessuten er det nødvendig å appellere direkte til den enkelte velger, en slags «Du-politikk». En rekke saker passer ikke til det. En klimapolitikk «som koster» er lite salgbar. Det er vanskelig å formidle at EU-saken har konsekvenser – Norge går godt utenfor.
Velferdspolitikk i dag handler om mennesker som ikke inngår i det tilfredse flertallet, og som ikke kan mobiliseres som gruppe slik arbeidsfolk og kvinner kunne mobiliseres tidligere. «Du»-politikken passer ikke når vi snakker om aleneforeldre, rusmisbrukere, eller innvandrere.
Det gir et ubehag at vi ikke ser tegn til vitalisering av politikken mot de sakene som virkelig betyr noe for framtida. Det er og blir et tankekors at klimasaken ikke er viktig i en valgkamp – forlik til tross. Det er mye fokus på styring og administrasjon. Det trengs litt mer futt og lederskap i politikken som kan gi ny relevans og sam-tidig mobilisere sofavelgeren.
6
