Dagsavisen.no / Meninger /
Valg i Egostania 15 kommentarer
Debatt
Anders Heger
Anders Heger forlegger og kommentator i Dagsavisen
Tenk om...
Hvis valg handlet om takk og takknemlighet,
hadde seieren for lengst vært sikret.
Når historikerne en gang skal oppsummere valgkampen, vil det mest interessante ikke være PR-rådgivernes forhold til partiledernes vekt. Ikke engang prosentflisespikkeriet eller de fantasifulle koallisjonskonstellasjonene. Nei, det mest påfallende, sett på avstand, er at dette var året da Verden (vi husker denne opphopningen av land der ute, gjør vi ikke?) endelig forsvant fullstendig fra norsk bevissthet.
Et valg er bare delvis et spørsmål om budsjettbalanse. Først og fremst handler det om identitet. Det er da demokratiet løfter seg til noe ørlite grann mer enn bokholderi, når vi kan si at dette dreier seg om hvem vi er, hvem vi ønsker å framstå som, overfor våre barn, våre omgivelser, og oss selv.
Norge er for øyeblikket et krigførende land. Vi er i tillegg en betydelig våpenprodusent som fôrer konflikter verden over. Dertil er vi en storprodusent av CO2-produserende fossilt materiale. Vi besitter en gigantformue som er med på å forme levekår og arbeidsplasser fra Aserbajdsjan til San Paulo. Og likevel: Den høsten vi skal gjøre opp status for oss selv er 98 prosent av all utenriksdekning i avisene konsentrert om to hurraturister i Kongo.
Det er det tristeste i en valgkamp, og ikke spesielt for denne, hvorledes vi pådyttes en egosentrisme under vår verdighet. Hver gang vi slår på en TV, hver gang vi åpner en valgbrosjyre, blir vi bedt om å ta stilling til spørsmålet: Hva tjener meg selv best? Valget er blitt en politisk investering i forbedret privatliv, ikke et spørsmål om hva slags samfunn vi sammen skal lage. Begreper som «solidaritet», «samfunnsansvar», eller endog «medmenneskelighet» er praktisk talt fraværende.
Isteden bygges det opp under en absurd forestilling om at Norge egentlig er et mislykket og dårlig land der kriminaliteten er i ferd med å eksplodere, islamistiske immigranter har overtatt storbyene, undervisningssystemet har kollapset, og veiene av en art som gjør landet uframkommelig. En slik framstilling forutsetter faktisk at man intet vet om verden utenfor, at man totalt mangler sammenligningsgrunnlag. Slik sett har det enøyde fokus på norske navler ikke bare gitt oss dårligere grunnlag for å forstå verden, men også å for å vite hvem vi selv er.
Et bunnivå ble nådd av politiforbundets leder, som framstilte hovedstaden som lovløs arena, der hans egne medlemmer ikke gjør jobben sin. Men han er slett ikke alene.
Alle partier er nemlig tjent med å si noe i retning av at «Dette er ikke bra nok. Du fortjener bedre. Du har krav på å ha det bedre.» Dette er hva verdens rikeste, metteste, høyest utdannede og best sikrede befolkning skal si til seg selv når de går til valgurnene. «fytterakker‘n. Jeg fortjener jaggu MER»
Det er så man minnes med vemod den gang en mann kunne skaffe seg statsmanns ry ved å si ting som «ask not what your country can do for you – ask what you can do for your country». I dag høres det snålt ut å minne om at det å være samfunnsmedlem handler om å gi heller enn å få.
«We are what we pretend to be» sier den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut. «So we must be careful what we pretend to be.» Når vi skal avgjøre hvem vi ønsker å være, er det å håpe at vi ikke ender med å bevise at vi betrakter oss selv som en egonasjon.
6
