Dagsavisen.no / Meninger /
Uriktig bilde av Høyre-folk 30 kommentarer
Debatt
Eva-Kristin
Urestad Pedersen
Eva-Kristin
Urestad Pedersen Høyremedlem
Våkn opp!
For første gang i Norges nyere historie står vi foran et valg som kan forandre landet vårt sterkt og varig. En Fremskrittsparti-Høyreregjering vil demontere Velferdsstaten, bit for bit. Det handler om et varslet «mord». Les og diskuter.
Svar til Per Fugellis kronikk i Dagsavisen fredag 4. september:
Kjære Per Fugelli. I kronikken din hamrer du løs på Høyrefolk som om vi skulle være umennesker. Du heiser deg opp på din høye professorhest og bruker din posisjon for å underbygge påståtte sannheter. For min del må du gjerne hevde dine politiske meninger, men at du fremstiller et så uriktig bilde av mitt menneskesyn som du gjør i fredagens kronikk, det har jeg problemer med å akseptere.
Hvem er jeg? Jeg er et menig medlem i partiet Høyre, uten verv. Jeg taler altså kun på egne vegne. Hvorfor er jeg medlem av Høyre? Fordi jeg i all min ondskap drømmer om et todelt samfunn, en todelt skole, en todelt helsetjeneste og om å la dem som har trått feil i livet seile sin egen sjø uten håp om hjelp? Fordi jeg betrakter mennesket som et 1-tall, dyrker styrke og forakter svakhet? Fordi det oser sosial frost av meg, og fordi jeg fornekter mitt miljøansvar? Kjære professor Fugelli, jeg kjenner meg ikke igjen i din karakteristikk av meg og slett ikke i din påstand om hva slags samfunn jeg vil ha. Derfor vil jeg gjerne få bruke to avsnitt på å forklare deg hva mitt menneskesyn er og hvorfor jeg ønsker en ny kurs for Norge.
Som konservativ har jeg tro på menneskets evne til å ta vare på seg selv, til å skape noe selv og til selv å ta ansvar for egne handlinger. Og enda viktigere, jeg tror at når mennesket får lov til å bruke seg selv og sine ressurser til å arbeide, til å skape, til å hjelpe andre mennesker, så opplever det mennesket noe uerstattelig, nemlig følelsen av å bidra, følelsen av å gjøre noe nyttig, følelsen av at livet har en mening. Jeg frykter at når all omsorg for dem som trenger hjelp og støtte overlates til staten begynner vi å leve det som er blitt kalt konsekvensløse liv – liv der man er så vant til at institusjoner tar ansvar for våre medmennesker, ja endog for våre egne handlinger, at vi glemmer at det ansvaret først og fremst hviler hos oss selv, som mennesker. Dette innebærer ikke at jeg vil velge bort staten. Jeg er for en sterk stat, jeg. Men statens oppgave er å tilby innbyggerne et trygt rammeverk for sine liv, ikke å leve det for dem.
I mine øyne verdsetter konservatismen mennesket slik det er, med talenter og evner på noen områder og feil og mangler på andre. Vi er forskjellige, uten at det rokker ved vår verdi som mennesker. Den sosialdemokratiske agenda derimot, ignorerer suverent våre forskjeller og baserer seg på en sterk tro på gjennomsnittsmennesket. Sosialdemokratisk politikk har dreid seg om å forme oss alle i den samme støpeskjeen. Det gir seg aller sterkest utslag i skolepolitikken. Norsk skole opplever jeg som en fremdyrkelse av gjennomsnittseleven – avvik i begge ender av skalaen evner man ikke å fange opp. Også kultur og religion er etter mitt syn blitt midler for å oppnå det gyldne middelmål. Kultur i arbeiderpartistaten er først og fremst et middel for å oppnå integrering, mens kirken er redusert til et statlig department, for tiden med Trond Giske som yppersteprest.
Kjære professor Fugelli, jeg tror nok at du mener godt. Jeg tror du ønsker det beste for dine medmennesker. Det gjør, tro det eller ei, jeg også. Men du later ikke til å ville diskutere konsekvensene av den samfunnsformen vi har. I stedet bruker du din posisjon og spalteplass til regelrett krenkelse. Diskutér gjerne politikk med meg, professor, men et slikt ubegrunnet angrep på mitt menneskesyn som du kom med 4. september vil jeg ha meg frabedt og det bør du også holde deg for god til.
Innlegget er bare publisert i Dagsavisens nettutgave.
6
