Dagsavisen.no / Meninger /
På jobb for FN i Afghanistan Skriv en kommentar
Gårsdagens selvmordsangrep var rettet mot de utenlandske styrkene i Kabul. Foto: Reuters/Scanpix
To afghanske FN-ansatte ble i går drept i et selvmordsangrep i Kabul, to dager
før presidentvalget i Afghanistan. Her beskriver en afghansk FN-ansatt hvor
livsfarlig arbeidet hans er blitt.
Blodig opptakt til afghansk valg
Britiske og amerikanske myndigheter står under hardt press etter en blodig juli måned i Afghanistan.
I forrige måned, da jeg var på besøk hos min familie i den sørøstlige delen av Afghanistan, ringte mobilen min. Jeg turte ikke å svare. Jeg kjente igjen nummeret umiddelbart – det var nummeret til en nær kollega, en jeg jobber sammen med i Verdens matvareprogram (WFP) sine kontorer i Kabul – men jeg tok ikke sjansen på å bli overhørt mens jeg snakket engelsk.
De færreste av slektningene mine i Paktia-provinsen vet at jeg jobber for FN. Jeg har fortalt dem at jeg driver et privat selskap – den samme historien jeg forteller naboene mine i Kabul. Hvis de får vite sannheten, kan det sette oss alle i fare. Av samme grunn har jeg ikke lagret telefonnumrene til mine internasjonale kolleger på mobiltelefonen. Jeg vil ikke at noen skal finne de dersom jeg blir stoppet i en veiblokade og visitert. Jeg legger igjen jobbtelefonen min når jeg besøker slektninger og venner i Sør-Afghanistan.
Dette er dessverre ikke uvanlig. Mange av mine afghanske kolleger i WFP tar de samme forholdsreglene som meg. Andre er enda mer varsomme med tanke på den risikoen vi setter oss selv i, kun ved å gå på jobb. Det finnes mennesker som mener det er forbudt å samarbeide med ikke-muslimer. Enkelte av dem er også villige til å gå så langt som å ty til vold for å hindre at det skjer. Disse personene skiller ikke mellom mennesker som er del av en militær styrke, og mennesker som arbeider for en humanitær hjelpeorganisasjon.
Gapet mellom rike og fattige er også et problem. Afghanistan er et av verdens fattigste land, og enkelte personer går automatisk ut i fra at vi som jobber i internasjonale organisasjoner er rike – det bidrar til å øke risikoen for å bli kidnappet for løsepenger.
Jeg minnes en tid, ikke så mange år tilbake, da det å jobbe for FN var noe man var stolt av. Noe en ikke var redd for å si høyt. Min posisjon i FN ville gi meg prestisje og anseelse. Men for meg og for de fleste av mine kolleger stikker motivasjonen for arbeidet vårt mye dypere, og gjør det verdt å gå på jobb, til tross for den risikoen det innebærer.
Når jeg ser meg rundt, ser jeg et land som desperat har bruk for utvikling, stabilitet og vekst. 30 år med krig har skilt oss fra resten av verden. Afghanistan trenger et langsiktig engasjement fra det internasjonale samfunnet for å reparere de skadene som de siste tiårene med konflikt har forårsaket. Vi har også bruk for dyktige og utdannede mennesker som kan hjelpe oss med å gjenoppbygge Afghanistan.
Jeg føler et personlig ansvar for å bidra til utvikling i hjemlandet mitt. Mitt arbeid i WFP gir meg muligheten til nettopp dette. Vi assisterer ikke bare åtte millioner mennesker med mat, men vi bruker også mat som et betalingsmiddel til utviklingsarbeid. Eksempler på vårt arbeid er bygging av veier, vanningsanlegg og sørge for at barn får regelmessige måltider på skolen.
I dag markerer vi for første gang World Humanitarian Day. Det er en dag til ære for de mange tusen mennesker som yter en humanitær innsats rundt omkring i verden. Ikke minst alle de kolleger som har mistet livet sitt mens de arbeider med å hjelpe andre.
Her i Afghanistan blir jeg, hver eneste dag, minnet på at de stedene som har størst behov for humanitær hjelp ofte er de farligste stedene å arbeide og oppholde seg. Ikke desto mindre tror jeg på at det nytter å fortsette arbeidet med å bekjempe sult og fattigdom i Afghanistan.
Av sikkerhetshensyn er forfatterens navn ikke offentliggjort.
