Dagsavisen.no / Meninger /

Hvor skal grensen gå? 4 kommentarer

Vår erfaring er at de døende selv blir mindre opptatt av aktiv dødshjelp jo mer døden nærmer seg.

Som FpU-leder Ove Vanebo skriver 31. juli har Frp gått inn for prinsippet om å legalisere aktiv dødshjelp. Men partiets representanter viker unna når de blir utfordret på hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis. Min kronikk 29. juli ble skrevet etter at FpU-nestleder Hanne Blåfjelldal og Frp-nestleder Per Arne Olsen gikk ut i NRKs Politisk Kvarter og argumenterte for assistert selvmord etter Oregon-modellen.

Jeg mener at Oregon-modellen ikke vil fungere i Norge. Hvordan tenker Vanebo seg at man skal kunne avgrense bruken av aktiv dødshjelp, hvis dette først blir innført i Norge? Debatten om aktiv dødshjelp er ikke ny i Norge, den har vært ført i mange tiår. Til tross for dette har tilhengerne så langt ikke klart å komme opp med troverdige løsninger på hvordan man skal kunne ta i bruk aktiv dødshjelp og sikre seg at det faktisk begrenses til «ekstreme tilfeller». Ove Vanebo har holdt kurs om aktiv dødshjelp for FpU’ere – vi må kunne forvente noen konkrete svar fra ham, ikke bare liberalistiske prinsipper.

Nok en gang formidler Vanebo myten om at «aktiv dødshjelp foregår i Norge i dag, men i det skjulte». Dette er det ikke dokumentasjon for. Den siste pålitelige undersøkelsen, av Førde og medarbeidere fra 2002, viste at kun 1 prosent av norske leger hadde utført aktiv dødshjelp, og da én eller noen få ganger i løpet av karrieren. Undersøkelsen omfattet 1.300 norske leger, drøyt 10 prosent av alle leger her til lands, man svarte anonymt og brukte en presis definisjon av aktiv dødshjelp.

Det er sant at mange nordmenn svarer «ja» i uforpliktende spørreundersøkelser om aktiv dødshjelp bør være tillatt i ekstreme tilfeller. Men i for eksempel MMIs undersøkelse fra 2007 var bare knappe 20 prosent helt enig, 50 prosent var delvis enig. Dette framstilles som om «70 prosent var helt eller delvis enig». Hvis legen skal sette dødssprøyten må man være helt sikker i sin sak, for det er en uopprettelig handling.

Vår erfaring er at de døende selv blir mindre opptatt av aktiv dødshjelp jo mer døden nærmer seg. Det samme gjelder legene – jo nærmere de står de faktiske pasientene det gjelder, jo sterkere er motstanden mot aktiv dødshjelp. MMIs undersøkelse kunne like gjerne fortolkes slik: Kun 20 prosent av alle nordmenn er tilstrekkelig for aktiv dødshjelp til at en så drastisk handling kan tillates.

Frp ønsker å gi leger retten til å ta liv. Legenes svar har alltid vært: Hvor skal vi i så fall sette grensen? Mener Vanebo at Nederland, der et antall tilsvarende 6–700 nordmenn årlig får dødshjelp, har et rimelig omfang, eller hvordan tenker han seg at vi skal kunne holde omfanget på et lavere nivå i Norge? Hvis aktiv dødshjelp kan mestres – forklar oss hvordan.