Dagsavisen.no / Meninger /
Vrangforestillinger 70 kommentarer
Stein Erik Hagens mas om at han «skaper verdier» ved å kline seg mellom grosist og forbruker, er i beste fall overdrevet, mener Anders Heger. Foto: Scanpix
«Persona non grata»? Det er en jævla frekkhet av godteripusheren å pynte seg
med ordet.
Kommentar
Anders Heger
Anders Heger forlegger og kommentator i Dagsavisen
Flytting kan koste Hagen milliarder
Flytting av hovedkontoret til Sveits blir enten svært kostbart eller en tidkrevende øvelse for Stein Erik Hagen.
«Tenk deg et land hvor du går ut mot en gruppe mennesker, som da skal legges for hat og skal tas». Ordene er Stein Erik Hagens. Landet han snakker om er Norge, stedet som har gitt ham utdannelse, hjelp og støtte så han har klart å karre sammen en pengedynge på ufattelige 20 milliarder kroner - en rikdom å sammenlikne med Indias moguler eller middelalderens eneherskere.
Gruppen han snakkes om, som legges for hat og skal tas, er Norges overklasse, representanter for den mikroskopiske elitegrupperingen i en verden som bokstavelig talt har alt, og som får lov til å ha det, mens deres medmennesker sliter for å pusle sammen livsnødvendigheter. Det er helt unødig å polemisere mot Stein Erik Hagens verdensbilde. Ethvert noenlunde oppdatert, avislesende eller internettbrukende menneske over tolv år vil øyeblikkelig se hvor fullstendig skrudd og usammenhengende det er, på grensen til det paranoide: «Nevn én forfulgt gruppe i Norge. – Milliardærene».
Muligens må man ta en tankerunde til på hans utdypning av hvor gruelig urettferdig verden er mot mennesker som eier sitt eget private slott, spesifisert slik: «Man har betalt mer skatt enn gjennomsnittsnordmannen, man gir bort mye til veldedighet og forskning og man har skapt massevis av arbeidsplasser. Og for dette skal man bli en «persona non grata». Nå er ikke definisjonen på fremmedordet Hagen flotter seg med (en uønsket person) at man gjør dem aldeles ubegripelig velstående, og gir dem tilgang til alle mediekanaler når som helst. Det er dessverre mange som er uønsket i Norge. Mange. De har det vondt, noen av dem. Og det er en jævla frekkhet av godteripusheren å pynte seg med ordet.
Men det andre da? Det er rett og slett tull, alt sammen. Nei Hagen, du betaler ikke mer, men mindre enn gjennomsnittsnordmannen, som må ut med nær femti prosent av hva han tjener til fellesskapet. Den grusomme formuesskatten som driver Hagen til skatteflukt er på 1,1 - èn prosent og èn promille. At han gir penger til ting han selv liker (hester til prinsesser og denslags) er artig, men ikke mer. Det gjør faktisk de fleste (dog ikke prinsessehester). Og så dette med arbeidsplasser. Her er en tankeøvelse: Sett at Rimi ikke fantes. Ikke en eneste butikk med barnslig layout, vassen salat og tvilsomme tilbud i hele landet. Det ville selvfølgelig ikke bety at vi hadde vært uten butikker, det hadde bare vært andre typer. Ikke Hagens, muligens mer Kiwi og Rema, i beste fall kanskje flere ekte lokalbutikker. Spørsmålet er: Hvor mange arbeidsplasser ville vi mistet?
Handelens mas om at de «skaper verdier» ved å kline seg mellom grosist og forbruker, er i beste fall overdrevet, og i alle fall kun gyldig for handelsnæringen som sådan. Hagen kanibaliserer forbrukerenes lommebøker, han skaper ikke ett øre selv. Derfor er det bare tull når det hevdes at det er et tap for landet at han drasser med seg sparegrisen sin og stikker av som en furten guttunge. Praktisk talt alle de tjue milliardene Hagen «representerer», som det heter, er penger vi aldri hadde fått sett eller nyte godt av likevel.
Det er et alvorlig tankekors at flere partier er villige til å skrive under på milliardærvrangforestillingene om at hvitt er svart og rik er fattig. Enda verre er at mange mennesker føler at de gjør noe opprørsk og «anti-elitært» når de gir sin stemme til det ultimate eliteparti, Frp, et parti som vil støtte denne typen egotripper. Eliten er ikke kunstnerne som mottar 180.000 i året fra staten. Ikke forfulgte asylsøkere eller trygdemottakere som lever på det muliges yttergrense. Eliten er milliardærer uten gangsyn. Problemet er nemlig ikke at Stein Erik Hagen og mennesker som ham er griske på grensen til det komiske (og langt over grensen til det ufordragelige). Men at de er fullstendig uten kontakt med realitetens verden.
Dra til Sveits, Hagen. Der hører du hjemme. Vi andre klarer oss med Norge, fellesskapet og virkeligheten.
6
