Dagsavisen.no / Meninger /

Norge må tenke nytt 12 kommentarer

Det er ikke mulig å snu den internasjonale utviklingen preget av overnasjonale regler og økonomisk samarbeid. Vi kan stikke hodet i sanden, men tendensen stopper ikke av den grunn.

Den norske regjering har spurt meg om å forsøke å få den høyeste stillingen i den eldste av de europeiske organisasjonene, Europarådet. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde i forbindelse med organisasjonens 60-årsjubileum nylig en artikkel slått opp på førstesiden, der avisen helt riktig fastslo at Europarådet har vært og er helt avgjørende for den europeiske utviklingen.

Europarådet ble dannet for å skape et felles grunnlag for menneskerettigheter, rettsstatlige prinsipper og demokrati på hele kontinentet. 47 land er i dag medlem, de er bundet av konvensjonene og underlagt menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I dag kan 850 millioner mennesker bringe sin sak direkte til denne domstolen hvis de mener at hjemlandet ikke har oppfylt forpliktelsene i Den europeiske Menneskerettighetskovensjonen. Europarådet har et stort apparat til rådighet for å overvåke situasjonen for alle minoritetene i Europa. Fengslene i medlemslandene blir jevnlig inspisert og valg blir overvåket for å påse at de er åpne og rettferdige.

Som Frankfurter Allgemeine skriver hadde ikke EU kunnet eksistere, langt mindre blitt utvidet gradvis, hvis det ikke hadde vært for Europarådet. For Europarådet har skapt det nødvendige felles rettsgrunnlaget, som går ut over lovene for det indre marked. De nye demokratiene som oppsto etter Berlinmurens fall måtte for eksempel tilpasse sin lovgivning til Europarådets standarder før det kunne bli snakk om medlemskap i EU.

Vi kan si det slik: Europarådet skaper rettsstat og demokrati, mens EU integrerer økonomisk og politisk. Jeg tror at vi nå står foran et nytt sprang i utviklingen av det europeiske samarbeidet. Toneangivende krefter ønsker å styrke Europarådets kjernefunksjoner. Det er i virkeligheten dette striden om valg av ny generalsekretær dreier seg om. Samtidig vil EU-samarbeidet gå over i en ny fase hvis Irland i en ny folkeavstemning godkjenner Lisboatraktaten. Den vil omfordele makten innenfor og mellom EU-institusjonene. Dette, sammen med et eventuelt islandsk medlemskap, vil etter min mening nødvendiggjøre en norsk nyvurdering av vårt forhold til EU.

La meg foklare: Hvis Lisboatraktaten blir ratifisert, vil Det Europeiske Råd der regjeringene sitter, og det direkte valgte Europaparlamentet få større makt i utarbeidelsen av nye lover. Til nå har Kommisjonen spilt den viktigste rollen. Norge har gjennom EØS-avtalen en avtalt rett til påvirkning av de lovprosesser som Kommisjonen driver. Vi har ingen slike formelle rettigheter i forhold til de organene som nå vil øke sin makt. Til dette kommer at mer og mer av utviklingen av samarbeidet ikke baseres på lovutvikling. Det dreier seg om alminnelig politisk samarbeid. Felles politikk i forhold til miljø, klima og utenrikspolitikk er gode eksempler. Her vil regjeringsorganet Det europeiske Råd og Parlamentet spille hovedrollen, organer Norge ikke har noen formell tilknytning til.

Vi vil bli ytterligere marginalisert. Islandsk medlemskap vil endre grunnlaget for EØS-avtalen. Forutsetningen for at vi kunne inngå avtalen var at vi på EFTA-siden opprettet et eget overvåkingsorgan, kalt ESA, og en egen domstol, kalt EFTA-domstolen. EU har jo Kommisjonen som overvåker at reglene på det indre marked følges. De har EF-domstolen som dømmer i tilfelle tvister.

Vi kunne ikke underlegge oss disse organer fordi Grunnloven forbyr at vi lar organer vi ikke er medlem av bestemme her i landet, heldigvis. Hvis Island blir medlem av EU gjenstår bare Norge og Lichtenstein i EFTA-pilaren. Det kan føre til anklager om at Norge overvåker og dømmer seg selv. Problemet kan kanskje løses, men ikke uten grundig analyse og debatt, også av de grunnlovsmessige forholdene som reises.

Det har vært nevnt at vi kunne supplere ESA med folk fra andre land enn Norge og Lictenstein. Hvilke grunnlovsmessige problemer kan det reise, hvis vi er opptatt av et minimum av selvråderett, da? Den uavvendelige internasjonale utviklingen som preges av overnasjonale rettsregler, samt politisk og økonomisk samarbeid, trenger seg på. Vi kan stikke hodet i sanden, men utviklingen stopper ikke av den grunn.