Dagsavisen.no / Meninger /

Frps kulturpolitikk – bedre enn sitt rykte 12 kommentarer

I løpet av de siste ukene har det vært svært mye skriverier om Frp og kulturpolitikk både i riks- og lokalmedia. Det er blitt mange dommedagsspådommer om hvor ille det kommer til å bli om Frp kommer i regjering. Det kunne virke som om Kunst- og Kultur-Norge skulle raseres om Fremskrittspartiet kom til makten. Det har nesten ikke vært grenser for de negative ytringer som har kommet fra enkelte.

Vi har ikke noe ønske om å rasere Kultur-Norge, men vi ønsker forandringer og andre prioriteringer enn det som er førende i dag. Vi er sterkt kritiske til den kultureliten som styrer Kultur-Norge. Med begrepet «kultureliten» mener vi da folk oppnevnt av regjeringen i strategiske posisjoner, eller kulturpersonligheter som mottar store offentlige støtteordninger, og som har makt over hele kultursektoren – både formelt og uformelt. Det er klart at når Frp ønsker å kutte i overføringene til kultureliten og/eller kulturpersonligheter som har «sugerør i statskassen», vil disse være sterkt kritiske. Slik sett har vi mye til felles med den lille gutten i eventyret om keiserens nye klær, han som påpekte at keiseren faktisk var naken.

Det er klart at det er deler av kulturlivet hvor Frp vil stramme inn. Men det er også en rekke sider av kulturlivet partiet vil styrke. Vi ønsker blant annet å ta bedre vare på vår kulturarv. Samtidig vil vi prioritere bredden, barn og unge fremfor store offentlige subsidier til kultureliten. Problemet er at media ikke er spesielt interessert i å skrive om de positive forslag Frp har når det gjelder kulturlivet, mens man slår stort opp våre forslag til kutt. Da er det lett å få et skjevt inntrykk av politikken. At noen smale film- og teaterproduksjoner vil bli borte med Frps kulturpolitikk kan nok hende. Men poenget må jo være å lage film og teater som folk vil se. Å gi kunstnere offentlige midler for at de kun skal lage det de selv synes er vakkert og intelligent, er meningsløst. Vi vil la folk bestemme selv.

Det er ikke politikernes ønske om hva som er «høyverdig» kultur som bør dominere. Å bevilge offentlige kroner på den måten er å lulle seg selv inn i en tro om at man lærer sine samfunnsborgere å bli bedre mennesker, mens man selv får sole seg i glansen skapt av de man har gitt penger til.