Dagsavisen.no / Meninger /
Retten til å være snurt 16 kommentarer
Aftenposten onsdag 10. juni. Foto: Fredrik Bjerknes
Tre sider. Pluss førstesidehenvisning.
Kommentar
Anders Heger
Anders Heger forlegger og kommentator i Dagsavisen
Det var hva Aftenposten hadde satt av onsdag, til å berette om en dramatiker som var blitt refusert i Radioteateret.
Eller kanskje var han ikke refusert, bare gått lei av teatersystemets berømte sendrektighet. (Akkurat det punktet var litt uklart.) Selv kjenner jeg ikke historien annet enn fra avisens framstilling. Jeg tar utgangspunkt i at det er dramatikeren som har rett, og teatret som har gjort en feil. jeg kjenner ikke stykkets kvalitet, og det gjør vel strengt tatt ikke Aftenposten heller.
Men jeg vet en ting: Det er svært lite oppsiktvekkende, enn si uvanlig, at folk føler seg refusert på urettferdig grunnlag. Vi må vel også inrømme at det fra tid til annen er god grunn til å være provosert – man skal ikke ha beveget seg lenge i kunstmiljøene før man får de første historiene om sein og uklar respons, rotete beslutningsgang og inkonsekvente tilbakemeldinger.
Sånn sett er det altså en deprimerende prosaisk historie Aftenposten bretter ut. Bare på ett punkt er den oppsiktvekkende: I det format avisen gir den. Åpenbart mener man det ligger en stor kunstnerisk eller samfunnsmessig viktig beretning gjemt i radioteaterets repertoarpolitikk. Og det dreier seg ikke om en dramatikkdebutant som har fått dårlig oppfølging.
Forfatteren får ha meg unnskylt at jeg tar denne historien som eksempel. Det er i og for seg ikke refusjonen som interesserer meg, men oppmerksomheten rundt den.
For: Stykket det er snakk om handler om islam. Og straks noe handler om islam i vår tid, gjelder andre standarder, det følger sine egne lover, sine egne regler om generalisering, mistenkeliggjøring og grove forenklinger. Det er aldeles utenkelig at Aftenposten – eller noen annen avis – ville ha satt av mer enn en enspalter, om det så var Jon Fosse som ble avvist, hvis stykket hadde dreid seg om miljøtrusselen eller sultkatastrofen i Afrika. Men nå har altså Radioteateret – angivelig – sagt nei til et stykke om muslimer. Og da må det dreie seg om unnfallenhet, politisk (gjesp) korrekthet, snillisme eller noe annet som går ut på at man er «for feig» til å «ta et oppgjør», man «tør ikke ta debatten», man er «unnfallende», eller «naiv».
Naive mennesker er som vi vet gjerne snille, men dessverre lettlurte. Bak beskyldningen om unnfallenhet og naivisme ligger altså en idé om at noen – det vil si vi alle – blir lurt. Av noen andre. Vi kan bare forestille oss hvem. Og det ligger en knugende mistenkeliggjøring over debatten, en litt tåket antydning om at «noen» – det vil si en hær av politisk (gjesp) korrekte muslimvenner i maktposisjoner holder seg unna «de vanskelige spørsmålene», av frykt for ikke å støte noen. «De vanskelige spørsmålene» er mangfoldssamfunnets negative utslag, innvandringens problematiske sider, kriminalitet i innvandringsmiljøer, kulturell undertrykking av kvinner, autoritære religiøse ledere – det vil si alle de spørsmålene som avisene er smekk fulle av. Det vi diskuterer hele tida, mens vi skriker at vi ikke tør diskutere det.
Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendes i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.
Det går hånd i hånd som Tuppen og Lillemor gjennom norsk medieverden: På den ene side en intens problematisering av alt som har med kulturmøter å gjøre. På den annen side en vedvarende sutring om at «dette får vi jo ikke lov å snakke om».
Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!
Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.
