Dagsavisen.no / Meninger /

Det store spørsmålet 7 kommentarer

Som bilde på hvordan menneskerettene både virker og hvordan de tvinger seg fram, er helten fra opprøret på Den himmelske freds plass i Beijing uovertruffen. Foto: JEFF WIDENER/SCANPIX

Den store ytringsfrihetskonferansen i Oslo viser med overveldende tyngde hvilket mangfoldig spørsmål som er samlet under begrepet.

Lydia Cacho står på scenen i SAS-hotellet. Hun forteller om hvorledes hun er blitt fengslet, forfulgt og trakassert etter å ha avslørt korrupsjon i Mexico. Etter henne skal Malalai Joya – «Afghanistans modigste kvinne» snakke – en sped, 31 år gammel kvinne som har gjort den forbrytelse å tale mullaer og krigsherrer midt imot. Hun lever i skjul i sitt hjemland, under stadige drapstrusler.

I salen sitter fem hundre mennesker fra hele verden – journalister, forskere, menneskerettighetsaktivister, forfattere, jurister, forleggere og politikere. De kommer fra over hundre land – til en hovedstad i verdens utkant, for å snakke om sakens kjerne: Ytringsfrihet.

Mange av de viktigste aktørene er ikke til stede. De blir ikke engang hørt, for deres stemmer er holdt tilbake av regimene de kommer fra.

Den store ytringsfrihetskonferansen i Oslo viser med overveldende tyngde hvilket mangfoldig spørsmål som er samlet under begrepet. Det frie ordets betydning utfolder seg på alle samfunnsområder, i alle lag, i alle grader av betydning. Det kan handle om aviser i India eller kvinners rettigheter i afrikanske land, det kan dreie seg om kinesiske bloggere eller amerikanske journalister. Det spenner over vitenskap, teologi, samfunnsfag og juss.

Ytringsfriheten er ikke endelig bestemt, ikke en egenskap man «har» eller «ikke har». Den er relativ, ikke absolutt. Man kan ha mye eller lite, men man har aldri alt. Det finnes faktisk en slags rankingliste over den relative pressefriheten i verdens land, satt opp av reportere uten grenser. Øverst ligger Island og Norge. På bunn er Nord-Korea og Eritrea.

I sin åpningstale til konferansen minnet utenriksminister Jonas Gahr Støre om et bilde hele verden kjenner: Det er så å si på dagen tjue år siden – opprøret på Den himmelske freds plass i Beijing var gått inn i en kritisk fase, og regimet hadde bestemt seg til å sende tanks mot de demonstrerende studentene. Mot en imponerende kolonne krigsmaskiner går det plutselig en ensom mann. Han har to plastposer i hendene, hvit kortermet skjorte, symbolikken i bildet er overdimensjonert og ville vært en klisje, om det ikke faktisk hadde skjedd. Det er virkeligheten som utspiller seg: Den første tanksen i rekka forsøker å bøye unna, mannen flytter seg. Selv på et kornet youtube-klipp tatt på 700 meters avstand kan vi formelig føle sjåførens usikkerhet og tvil – han er på vei for å slå ned den første demokratidemonstrasjonen i verdens største diktatur. Han har valget mellom å begynne det hele med å la larveføttene knuse en menneskekropp, eller stanse. Og plutselig har det skjedd: En ensom, navnløs mann har stanset hele den kinesiske armé, bare ved å stå der. Bare ved å tørre.

Som bilde på hvorledes menneskerettene både virker og hvordan de tvinger seg fram, er den lille filmen om helten fra 1989 uovertruffen. Det er det ene mennesket mot den organiserte makt. Det er alltid individene som forsvarer ytringsfrihet – alltid institusjonene som står imot. Menneskeretter beskytter individer, ikke grupper – det er en gammel sannhet, men vanskelig å forstå rekkevidden av. Det er alltid, og uten unntak, i opprør mot makten en menneskerett begynner. I enkeltmenneskers mot.

Ytringsfrihet, i ordets alle valører og betydning, har vokst seg inn i kjernen av norsk samfunnsdebatt de senere år. Det går ikke en dag uten at ordet trekkes fram i avisene, bare i løpet av vinteren og våren har vi hatt en tre-fire større offentlige samtaler om hvordan det skal forstås – enten det gjelder holocaustfornekteres talerstol, monsenske hederspriser, Pensjonistpartiets TV-reklamer eller en vrimmel av andre spørsmål, blir det helt avgjørende hvilket innhold vi velger å gi begrepet.

Vitnemålene fra konferansen i Oslo viser at det ligger et blodig (i bokstavelig forstand) alvor i den andre enden av debatten.

Uten ytringsfrihet er all frihet illusorisk.