Dagsavisen.no / Meninger /

Nok mat til alle? 6 kommentarer

En klok global matpolitikk vil etter min vurdering innebære en helt ny politikk i WTO. Utgangspunktet må være at alle land har både rett og plikt til å brødfø egen befolkning.

De fleste i Norge har bare opplevd sult når de har vært på slankekur. Det finnes imidlertid 1.000 millioner mennesker i verden som ikke har tilgang på tilstrekkelig mat – omtrent hver sjette av oss. Rundt oss lever hundretalls millioner foreldre som ikke har mulighet til å la sine barn spise seg mette før de skal sove. Fortsatt produserer verdens bønder nok mat til alle, men noe er riv ruskende galt med måten vi fordeler maten på. Om noen ti-år er det langt fra sikkert at vi greier å produsere nok mat til alle sjøl om vi fordeler den rettferdig. Kappløpet om matjorda er i gang.

Få ting har vært sikrere de siste åra enn at råvareprisene på mat skulle ned. Bruddet kom i fjor og matvareprisene gikk rett til himmels. Sjøl om prisene har gått ned og stabilisert seg igjen, er framskrivningen at prisene vil stige i åra framover som følge av klimaendringer og økt bruk av mat til biodrivstoff. Utviklingen har ført til at dyrkbar jord er blitt et investeringsobjekt.

Investorer fra Saudi-Arabia leaser jord i Etiopia for å produsere ris, havre og hvete. All produksjon eksporteres til Saudi, og investorene har skattefrihet. Samtidig bruker Verdens matvareprogram store penger på å gi matvarebistand til Etiopia. Kineserne har kjøpt opp store områder i Kongo for å produsere biodrivstoff fra palmeolje. Sør-Korea og de Forente Arabiske emirater har gjort store oppkjøp i Sudan og dermed sikret sin egen befolkning mat, mens mange lider sultedød i produksjonslandet.

Vi blir stadig flere mennesker på kloden. I 2050 antas det at vi vil være 2,4 milliarder flere – i alt 9,2 milliarder. Det høres kanskje ikke så avskrekkende ut, men det innebærer at det blir 200.000 flere av oss hver dag. Alle har munner som skal mettes. Allerede i dag er det omtrent en milliard mennesker som ikke har tilgang på tilstrekkelig mat. Og som om ikke dette er nok, ønsker stadig flere i land som India og Kina å spise mer kjøtt – et produkt av en velstandsutvikling som vi i styrtrike Norge vanskelig kan kritisere.

Det er ingen tvil om at klimaendringer og bruk av mat til biodrivstoff legger økt press på verdens landbruksarealer. Spørsmålet er om vi kan øke produksjonen av mat gjennom utnyttelse av større arealer eller om det er genmodifisert mat som skal redde oss.

Etterspørselen etter mat øker raskest i India og Kina. Dette er begge land som har begrensede muligheter til å utvide sitt produktive areal. I Afrika sør for Sahara og i Sør- og Mellom-Amerika er det imidlertid tilgjengelig areal. Når det gjelder bruk av genmodifisering for å øke avlingene, strides de lærde. Enten vi liker det eller ikke, øker imidlertid produksjonen av genmodifisert mat med 10 prosent i året. Det er argumenter for og imot. For egen del er jeg urolig for at vi ikke har oversikt over langsiktige helseeffekter og at vi kan risikere genetisk forurensing av ville arter i naturen. Dilemmaet er imidlertid at det ikke er godt å se hvordan vi skal greie å brødfø verden hvis det ikke er vilje til å legge til retter for en grunnleggende annen global matpolitikk.

En klok global matpolitikk vil etter min vurdering innebære en helt ny politikk i WTO. Utgangspunktet må være at alle land har både rett og plikt til å brødfø egen befolkning. For å sikre dette, må det lages handelsregler som skiller mellom matproduksjon for eksport og matproduksjon som skal dekke nasjonalt konsum. Det er uproblematisk å handle med mat så lenge egen befolkning ikke går sulten til sengs. På den annen side er det svært ugreit at fullverdig mat eksporteres til dyrefor eller drivstoff i den vestlige verden så lenge produksjonslandets barn sulter. Utenlandske investorer og multinasjonale firma kan ganske enkelt ikke få lov å kjøpe mat uten av munnen på sultne mennesker. Det er selvsagt at eksportsubsidier må forbys fordi vestlig subsidierte varer ofte utkonkurrerer lokal produksjon.

Landbruksbistanden må på nytt økes. I 1970 gikk 25 prosent av Verdensbankens bistand til landbrukssektoren. I dag er tallet 4 prosent. Norges utvikling er enda verre – fra 30 prosent i 1970 til 3 prosent i dag. Dette er galt våre globale behov for matproduksjon tatt i betraktning.

Dyrkbar jord må tas vare på i rike så vel som i fattige land. Det er renhekla galskap å legge ned dyrkbar jord i Norge når det globale behovet for jord til matproduksjon vil øke dramatisk. Visst har vi råd til å yte vår skjerv til at verdens fattige skal få nok mat så lenge vi bruker 10 prosent av inntekten vår på mat, mens folk i fattigere deler av verden bruker fra 50 til 80 og opp mot 100 prosent av sin inntekt for å bli mett. Jeg håper vi ikke er blitt så rike, feite og eurosentriske at vi har glemt at vi er en del av et globalt fellesskap.