Dagsavisen.no / Meninger /
Nasjonalistisk grums 62 kommentarer
Den norske innvandringsdebatten har de siste månedene minnet ubehagelig
om den ekstreme nasjonalismen på Balkan på 1990-tallet. Nå trenger vi
politiske ledere som er klokere enn sine følelser.
På Litteraturhuset tar en eldre kvinne ordet og bruker sin tilmålte tid til å ytre et kraftig angrep på muslimer i Norge. Hun forteller en anekdote om muslimske barn på trikken som snakker nedsettende om ikke-muslimer. Budskapet er at muslimske voksne lærer sine barn forakt for annerledes troende.
Det er ingen på Litteraturhuset som gir svar til kvinnen. Den sekulære muslimske forfatteren som står på podiet har ikke noe å melde, han heller. Er det fordi de mener at hun ikke fortjener noe svar? Vel, hun både fortjener og trenger svar fordi de utallige debattene om muslimer i Norge viser at hennes ubehag for islam er noe hun deler med mange, både i og utenfor Norge. Gitt trykket i den norske debatten bør vi heller ikke undre oss over vanlige menneskers frykt og sinne rettet mot muslimske innvandre.
Frykt alene kan likevel ikke forklare hvorfor de utallige debattene om islam og innvandring, på nettet og i norske medier, tar opp i seg argumenter som lyder som ekko av ekstreme nasjonalister på Balkan på 1990-tallet. Argumenter om at norske verdier er under press fra islam på grunn av innvandring fra muslimske land og at demografiske endringer vil gjøre oss til minoritet i eget land er rene ord for pengene: Det er et tidsspørsmål før muslimene vil ta over landet.
Men er debattanter som Hallgrim Berg og andre likesinnede klar over at denne argumentasjonen har sterke fellestrekk med den som begrunnet etnisk rensing i Bosnia på 1990-tallet? Uten at den norske konteksten dermed kan sammenlignes med den man hadde på Balkan, er argumentene slående like de vi hørte fra nasjonalister fra ulike folkegrupper på Balkan under krigene – med tilpassede argumenter rettet mot muslimske, albanske, serbiske eller kroatiske motstandere.
Innholdet i disse debattene samsvarer også godt med det såkalte Eurabia, et politisk nyord som konstituerer en konspirasjon om at EU, i allianse med arabiske land, legger til rette for massiv muslimsk innvandring som vil bidra til at europeere på sikt mister majoriteten i egne land til fordel for muslimer. Demokratiske europeiske verdier og den klassiske kulturarven er under massivt press fra islam, hevdes det. I en slik logikk forstås krigene og etnisk rensing i Bosnia som en sivilisasjonskonflikt mellom islam og europeiske verdier med Serbia som forsvarsverk mot øst.
Det er verdt å legge merke til at norske sekulære og kristne organisasjoner og medieinstitusjoner som Human Rights Service og Norge i Dag refererer ukritisk, og i noen tilfeller positivt, til både Eurabia-litteraturen og til kjente bloggere som har markert seg med utsagn av klart rasistisk og historierevisjonistisk karakter. Tilhengere av denne teorien deltar aktivt i debatter på nettet med til dels ekstremistiske holdninger, og det produseres en rekke populærvitenskapelige bøker i denne genren som for lengst har funnet veien inn i de etablerte bokhandleres hyller. Eurabia-tenkningen er med andre ord ikke lenger et undergrunnsfenomen.
I debattene hører vi også en intens klagesang rettet mot de politiske korrekte, de intellektuelle og den impotente og naive venstresiden som man påstår har kneblet all motstand mot innvandring i den politiske debatten. Samtidig vet vi at temaet innvandring har fått prege mange norske valgkamper og ført til en utvikling der mindre innvandringsliberale argumenter har fått stadig større legitimitet i det norske politiske landskapet. Det er da også slående at til tross for politikken har blitt gradvis mer restriktiv, er debatten blitt tilsvarende råere. Vi ser også at debatten nesten utelukkende omhandler muslimer til tross for at katolske polakker utgjør den mest tallrike gruppen av innvandrere til Norge.
Manglende likestilling i grupper med minoritetsbakgrunn, majoriteten og minoriteters rettigheter og plikter er eksempler på politiske spørsmål som er under debatt, slik seg hør og bør i det mangfoldsamfunn. Men det er samtidig viktig at vi holder tunga rett i munnen og bygger argumentasjon på realiteter og kunnskap og på en grunnleggende holdning om at innvandrere ikke er én gruppe. Innvandrere representanter individer med ulik sosial, religiøs og politisk bakgrunn og har derfor selvfølgelig forkjellige oppfatninger i politiske spørsmål. Derfor finner vi også folk med innvandringsbakgrunn med i alle politiske partier, inkludert i KrF og Fremskrittpartiet.
Form og innhold i den norske innvandringsdebatten blir lagt merke til også utenfor Norge. I februar kom Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse med en ny rapport om Norge der de kritiserer den norske politiske debatten for å ha underliggende rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger. Som medlemsland må norske myndigheter forholde seg til denne kritikken. Det kan man blant annet gjøre ved å utvise bedre skjønn og mindre følelsesladet retorikk i spørsmål om innvandring, integrering og mangfold.
Vi trenger politisk lederskap av et annet kaliber enn det vi har sett de siste månedene i spørsmålet om integrering og innvandring. Vi trenger politiske ledere som forstår hvilket ansvar det er å forvalte stabilitet og ikke nøre opp under følelser som bidrar til konflikt og polarisering. Vi trenger kort sagt politiske ledere som er klokere enn sine følelser.
