Dagsavisen.no / Meninger /
Utlendingsnemndas ansikt 44 kommentarer
I 2006 ble det demonstrert til støtte for Fozia og Abbas Butt på Karl Johan. De to sitter nå i kirkeasyl. Foto: Scanpix
Utlendingsnemnda har brukt hundretusenvis av kroner på vår sak. Vi har vunnet
hele to ganger i rettssystemet, men likevel velger de å bruke tid og
ressurser på å anke. Er vi blitt ofre for prestisje?
På 90-tallet fungerte Justisdepartementet som et klageorgan for saker med avslag hos Utlendingsdirektoratet. På grunn av kapasitets- og rettsikkerhetsargumenter flyttet man behandlingen ut av departementet gjennom fristilling. Ved å opprette en klagenemnd med domstollignende trekk skulle utlendingers rettsikkerhet bli sikret. Dette gjennom nemndmøter med personlig oppmøte og med legfolks innflytelse i tillegg til nemndlederen.
Realiteten er at UNE ikke er noen domstol. Det fungerer nærmest utelukkende som et forvaltningsorgan hvor de fleste av sakene blir behandlet av en nemndleder alene basert på saksdokumentene forberedt av sekretariatet. Svært sjelden får asylsøkeren møte opp i et nemndmøte og gi saksnumre et ansikt – slik utlendingsloven oppfordrer til. Dette kan få katastrofale følger.
Vi er Fozia og Abbas Butt på 24 og 23 år. Vi kom til Norge som 4- og 3-åringer sammen med vår avdøde mor og vi har bodd her siden, med unntak av et opphold på tre år tidlig på 90-tallet. På bakgrunn av dette oppholdet ble bosettingstillatelsen vår tilbakekalt. Mamma ble utvist i 2005 etter å ha levd i skjul i noen år og døde i fjor høst. Etter 17 år i Norge – som er vårt eneste hjem – blir vi nå stilt ansvarlig for en feil mamma gjorde da vi var små. En feil hun helt sikkert nå ville ha ønsket ugjort.
Saken fikk en del oppmerksomhet i mediene i fjor, men fokuset var heller på mitt (Abbas) straffbare forhold fra da jeg var ungdom. Disse forhold er noe jeg angrer dypt på. Jeg har gjort opp for meg, og vil på ingen måte at det skal gå utover søsteren min. Slik ble det fremstilt at vår utvisning hadde med det å gjøre. Dette er grunnleggende feil. Utvisningen gjelder at vi har hatt «ulovlig opphold» siden tilbakekallelsen.
Vi har ikke vært klar over situasjonen vi befant oss i før vi kom i tenårene og ble arrestert av politiet mens vi var på skolen. Det var flaut og ydmykende men først og fremst var det et stort sjokk at vi skulle bli utvist fra hjemlandet vårt. Vi har levd et liv som norske barn hele tiden og har hatt lite forståelse for juridiske bestemmelser. Nå er vi blitt eksperter på hvor innfløkte lover og regler kan være. Vår intensjon har aldri vært å oppholde oss ulovlig. Vi har bodd på kjent adresse i alle år på Holmlia. Her har vi gått i barnehage, barneskole og ungdomskole. Aldri slo det oss hvor alvorlig denne saken var. Helt fram til vi fikk erfare fire grusomme netter på glattcelle og en måned på Trandum utsendelsesmottak i fjor vinter.
Vi saksøkte UNE ved staten i 2005 og i 2008. Vi fikk medhold begge ganger i tingretten, men UNE anket og fikk medhold i lagmannsretten. Loven gir forvaltningen rom for å bruke sitt frie skjønn når det kommer til å vurdere grad av tilknytning til riket. Dette skjønnet er på ingen måte forvaltet. UNE har kommet fram til at våre 17 år i Norge ikke er tilknytning nok, fordi «ulovlig opphold ikke skal gi grunnlag for lovlig opphold». Så hvor hører vi hjemme hvis det ikke er Norge?
Innvandringspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet uttalte i Klassekampen 19.02.09: «Hver sak som får et annet utfall i retten enn i utlendingsforvaltinga, er alvorlig. Dersom UNE taper en rettssak, bør de akseptere dommen og ikke anke. Det må ikke gå prestisje i disse sakene. Vi må ha en utlendingsforvalting som det kan være full tiltro til.» I denne sammenheng er det på plass å nevne at UNE i Sverige ble nedlagt i 2005 og erstattet av en «migrasjonsdomstol». Kanskje Norge bør følge etter?
Saken er sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Imens sitter vi i kirkeasyl på Holmlia og venter. Det er tragisk at det har måttet gå så langt. Dette har belastet oss psykisk på så mange måter. Staten har tatt fra oss vår mor, vårt familie- og privatliv, og nå har de tatt fra oss vår frihet. Dette er grunnleggende i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8.
UNE har brukt hundretusenvis av kroner på denne saken. Vi har vunnet hele to ganger i det norske rettssystemet, men likevel velger de å bruke tid og ressurser på å anke. Er vi blitt ofre for prestisje? Hvordan kan det ha seg at våre skjebner skal være i hendene på en enkelt nemndleder? Hva slags organ er denne blandingsformen UNE? Hvordan kan nemndas avgjørelse avvike så sterkt fra tingrettens beslutning?
Nå stiller vi oss undrende ved formålet bak opprettelsen av UNE. Dersom loven sier at asylsøkeren som hovedregel skal få behandling i nemndmøte med personlig oppmøte, så er vi desperate på å få vite hvorfor ikke dette gjelder oss?
3
