Dagsavisen.no / Meninger /

Hva kommer etter nyliberalismen? 14 kommentarer

Når det skal tenkes nytt om politikk i en krisetid, står det forsiktige høyre mot det vågale venstre.

Den økonomiske krisen har tvunget kostene frem for en ideologisk loftsrydning på både høyre og venstre side. Særlig til høyre. Venstresiden har forsøkt å rydde siden den fikk Berlinmuren i hodet for 20 år siden. Men den gir ikke opp. Stortingsrepresentant Audun Lysbakken og sykepleier Ingvar Skjerve har skrevet «Deltakerne. En reise i demokratiets framtid». De sier det selv: «Venstresiden har ingen klar visjon for framtidssamfunnet i dag». De to SV-erne vil «gjøre folk til deltakere i stedet for tilskuere».

Samtidig gir filosof, Prio-forsker og høyremann Henrik Syse ut «Måtehold i grådighetens tid». Det er to vidt forskjellige bøker, men de har det til felles at de tar krisen og grådigheten som utgangspunkt for å revidere samfunnsynet på hver sin kant.

Den idémessige dragkampen er i gang, med andre ord. Etter sosialdemokratiet kom nyliberalismen. Spørsmålet etter den økonomiske krisen er hva det neste blir.

Bevæpnet med Aristoteles, Platon, Burke og Tocqueville snakker Syse om ærefrykten for det sant menneskelige. Og knytter i god gammelmodig ånd vår blaserte tids vulgære pengebruk til dekadent seksualitet og høyt alkoholforbruk. «Vi skal ha den villeste sexen, de mest ekstreme ferieopplevelsene, de råeste kjendisene, de feteste bilene, de sykeste festene... Kanskje er ikke dette feberhete samfunnet godt for oss. Kanskje er det ikke engang det morsomste og frieste,» skriver Syse. Han vil ha oss til å utvikle en kultur for anstendighet og rimelighet, og mener et samfunn som øver seg i moderasjon vil klare fremtiden bedre enn et «som gir seg hen til overdreven nytelse».

Med eksempler fra Newcastle, Moss, Sevilla og Pariserkommunen, ønsker Lysbakken & Skjerve derimot å erstatte en bankerott nyliberalisme med en «nysosialisme» som skal utvide demokratiet og gjenreise folkebevegelsene gjennom arbeiderstyrte bedrifter, eksperimenter med brukerdeltakelse i velferdsstaten, samt folkeavstemninger og tilbakekallelsesvalg. Det er noe friskere.

I Høyres omland er det minst tre ideologiske fraksjoner – en liberalkonservativ, en sosialkonservativ og en næringsliberal. Dersom Civita-sjef Kristin Clemet står nærmest sistnevnte, mens stortingkandidat Thorbjørn Røe Isaksen og miljøet rundt tidsskriftet Minerva representerer førstnevnte, er Syse den sosialkonservative tredjestemmen. Hans tanker vil neppe få gjennomslag på Høyres landsmøte denne helgen, selv om de nok burde bli hørt når Høyre er på felgen, og det skyldes at partiet knyttes til finansboblen som sprakk og skapte en realøkonomisk krise.

På venstresiden er det minst like mange fraksjoner. Lysbakken & Skjerve står fjernt fra en paternalistisk sosialdemokratisk posisjon. Og like fjernt fra den totalitære venstreradikalismen. Svarene nytenkerne til venstre i SV kommer med er likevel tradisjonsrike: Å gjenreise arbeiderbevegelsens kampkraft, å styrke fagbevegelsen, å bygge en fremtid nedenfra. Det er imidlertid et stykke igjen før det blir noe av den folkebevegelsen forfatterne ønsker. Lysbakken & Skjerve burde svart på spørsmålet om hvorfor president Barack Obamas mantra: «Yes we can!» og «Change» fungerte, mens de sosiale bevegelsenes slagord – «en annen verden er mulig» – ikke har bragt noen til makten så langt.

Syse ønsker seg en holdningsendring og «radikal altruisme». Lysbakken & Skjerve ønsker seg en radikal strukturforandring. Syse vektlegger at enhver samfunnsendring må gjennomføres med måtehold. Lysbakken & Skjerve vil ha eksperimenter. Syse innrømmer at hans budskap kanskje er gammeldags. Men, legger han til, desto mer nødvendig. Lysbakken & Skjerve hevder derimot at venstresiden alltid har vært de utålmodige, de vågale. Og at man nå må være det igjen.

Idéstrid til høyre og venstre fremstår som høyst nødvendig, om man er enig i at laber oppslutning henger sammen med ideologiske tidsskifter. Dessuten er det pustehull mellom slagene om sakspolitikk på årets landsmøter. Mer betenkelig er det at de nye ideene ender med noen ganske klassiske positurer. Den ideologiske ryddesjauen har i det minste begynt.