Dagsavisen.no / Meninger /

«Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil» 16 kommentarer

Debatten om aktiv dødshjelp preges av nærsynte og uryddige innspill. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser.

Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om «fysisk smerte». Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn «psykisk smerte» som depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke «klar i hodet» når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?

Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom «de» med psykiske plager og «vi» som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.

Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde.

Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er altfor viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.

Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.

Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.

Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær framtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig «døende»? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?

Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk.

Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?

Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang «Triste dager», og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang.

Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.