Dagsavisen.no / Meninger /

Gratulerer, Nina! 25 kommentarer

Jeg gratulerer med Fritt Ords pris fordi Nina Karin Monsen er en modig, kunnskapsrik og reflektert dame, en moderne inkarnasjon av Kjerringa mot strømmen. En god debattant lokker trollet fram i lyset, kler av keiseren og får folk til å tenke sjæl.

Hvilken perfekt dramaturgi: Nina Karin Monsen tildeles Fritt Ords pris for 2009. Homofile føler seg tråkket på og Kim Friele leverer tilbake sin pris fra 1978. Monsen slår kraftig tilbake og bruker ordet handikap som brensel. De homofile varsler demonstrasjoner på operataket når prisen skal deles ut. Operaen nekter. Aps homonettverk kaller Monsen et uinteressant fortidsminne og debatten ruller videre.

Og i dag mottar Nina Karin Monsen prisen i en storslått seremoni i selveste Operaen. Jeg stiller meg først i rekken av gratulanter. Og i stemningsbruset hyller jeg også Fritt Ord. Den siste ukes mediedebatt viser til fulle at prisen har livets rett, og at årets utdeling er særdeles velrettet.

Jeg gratulerer fordi Nina Karin Monsen er en modig, kunnskapsrik og reflektert dame, en moderne inkarnasjon av Kjerringa mot strømmen. En god debattant lokker trollet fram i lyset, kler av keiseren og får folk til å tenke sjæl. Jeg opplever at Monsen ytrer seg på vegne av barnet og rettighetene til de aller minste i samfunnet. Det er en verdiorientering og en debattplattform jeg syns mangler, både når homofile slåss for sine rettigheter og når KrF hever sin moralske pekefinger.

Jeg gratulerer fordi jeg syns at Fritt Ord til fulle viser at en slik pris har livets rett og at den frie ytringen har særdeles dårlige levekår i Norge. Det viste seg i debatten om karikaturtegningene. Det viste seg i debatten om David Irving og Litteraturfestivalen. Det viser seg hver gang innvandringspolitikk og integrering diskuteres i Norge. Og det viser seg når mindre eller større samfunnsgrupper hevder sin rett.

Det viktigste spørsmålet i kjølvannet av debatten rundt årets Fritt Ord-pris er jo dette: Er det min rett til et barn, eller barnets rett til et godt og trygt liv som kommer først? Debatten Nina Karin Monsen har startet som følge av ekteskapsloven, er en debatt som bør føres bredere og treffe langt flere enn de homofile og de kristne.

Hvordan kan vi ta konsekvensen av våre handlinger når vi ikke vet rekkevidden av dem? Det er mange som skiller seg i Norge. Hva gjør dette med barna? Oslo har et stort innslag av rusmisbrukere i sine gater. En skremmende stor andel av elever i den videregående skolen dropper ut før endt skolegang. Selvmordsraten blant ungdom er i verdenstoppen. Statistikken over seksuelle overgrep kaster store skygger over kjernefamilien. Hvilke årsaksforklaringer ligger bak disse åpenbare faktiske forhold? I hvilke deler av samfunnsmaskineriet knirker det mest?

Jeg er glad i Norge. Jeg opplever Norge som et av verdens beste land å bo i. Men jeg opplever også at Norge er et land hvor veldig mange mennesker knapt tar ansvar for sine egne handlinger. Og jeg tror det knirker mest i familiene. Jeg tror at mor og far må ta inn over seg hvilket ansvar det er å bringe nytt liv til verden. Jeg våger følgende påstand: Vi har verdens beste barnehager, skoler og helsevesen. Men vi har altfor mange dårlig fungerende familier, og mennesker som ikke tar ansvar nok, verken for sine handlinger eller sine medmennesker.

Debatten handler med andre ord ikke om homofile. Eller kristne. Men om deg og meg og vår evne til å ta vare på hverandre. At noen våger å blåse liv i disse glørne og skape debatt om hvordan vi organiserer samfunnet vårt, fortjener pauker og basuner, heiarop og takknemlighet. Dette er for viktig til å ikke bry seg.

Jeg tror jeg må konkludere med at jeg er uenig med Nina Karin Monsen i sak. Jeg tror folk flest lever godt der det er kjærlighet, og at det finnes mange måter å organisere livene sine på. Men jeg er skuffet over at homobevegelsen ikke makter å føre en god debatt om våre barns behov. På samme måte som jeg er skamfull over alle som bruker barn for å realisere seg selv.

Gjennom årets pris har Fritt Ord maktet å vitalisere seg som institusjon, den har satt dagsorden i viktige saker og den har pirket borti vår ømme ytringsfrihetstå.