Dagsavisen.no / Meninger /

Voltaire og vrangforestillinger 23 kommentarer

En mann gjør en Hitler-hilsen til venstreorienterte som protesterte mot tyske nynazister i Berlin i går. Foto: Reuters/Scanpix

La oss begynne med å slå i stykker en myte. Eventuelt rette opp en misforståelse. Voltaire sa aldri: «Jeg er uenig i hva De sier, men vil inntil døden forsvare Deres rett til å si det».

Han sa ikke noe som ligner engang. Ikke det fjerneste. Hva mer er: Det er svært tvilsomt om han mente noe i den retning.

«Sitatet» stammer fra en bok av en viss S.G. Tallentyre, som ved nærmere ettersyn viser seg å være et psudonym for den engelske forfatterinnen Evelyn Beatrice Hall. Hundreogtredve år etter dikterens død skrev hun boken «Voltaires venner», der hun fortalte om en diskusjon mellom Voltaire og en med-filosof med det artige navn Claude Adriene Helvétius. Ifølge Hall kunne Voltaires standpunkt i denne diskusjonen oppsummeres omtrent slik verdens mest berømte sitat om ytringsfrihet lyder. Ulykkeligvis (og til Halls egen, store beklagelse) kom hun til å sette sin private tolkning av filosofens standpunkt i anførselstegn, som om det var et sitat. På toppen av det hele hadde hun antakeligvis misforstått Voltaries holdning. (I andre samenhenger hadde han intet imot sensur av skadelige meninger.) Det ligger en ganske talende ironi i dette: At alle selskapstalers mest høyttravende ytringsfrihetspostulat er et renspikket falsum.

Selvfølgelig kan man innvende at det spiller liten rolle. Innholdet i maksimen kan jo være like sann, enten den skriver seg fra Europas største filosof, eller en like glemt som betydningsløs hvilkensomhelst. Slik spiller det like liten rolle hvem som sa det, som i hvilken sammenheng det ble sagt. Det er nemlig den andre måten dette sitatet er forflatet og misbrukt på. Ingen har noen gang spurt hva det var Helvetius faktisk mente, som hans motstander altså skulle være villig til å gå i døden for at han skulle få sagt. (Oppslagsverk kan fortelle at han var utilitarist – konsekvensetiker – og mente at alle mennesker handlet utelukkende i egeninteresse, ut fra behovet for å unngå smerte og oppnå tilfredstillelse.)

Men la gå med at frasen er tillagt feil menneske, plassert i feil tidsalder, er misforstått og løsrevet fra sin sammenheng. Minst like interessant er hvordan den brukes i dag. Den tolkes gjerne slik at det er det faktum at en ytring blir framsatt, som er det verdifulle. Ikke hva ytringen bringer til torgs, eller hvilken virkning den får. Ja, fra tid til annen kan man faktisk få det inntrykk at noen mener at ytringens verdi på en eller annen måte øker proposjonalt med hva den framkaller av vrede/avsky/raseri fra tilhørerne.

Slik skjer det en glidende overgang fra retten til å si noe provoserende, til hyllesten av det provoserende utsagn. Under striden om Muhammadkarikaturene kunne man stadigvekk se denne logiske feilslutningen opphøyet til prinsipp: Ikke på tross av, men på grunn av at så mange følte seg personlig krenket, var det å sette tegningene på trykk noe flott og beundringsverdig. (Av en eller annen grunn løftes standpunktet svært sjeldent fram når det går «den andre veien». Jeg har ennå til gode å høre at f eks Mulla Krekar eller Mahmoud Ahmadinejads utsagn får økt verdi fordi de avføder så sterke motreaksjoner.)

La gå at vår hardt tilkjempede rett til å krenke, såre og fornærme våre medmennesker er et gode. Ikke bare vår rett til å gjøre narr av det de synes er vakkert og fint, eller det de ser opp til og beundrer, ja selv det de bærer innerst i hjertet som noe hellig – vi skal kunne spytte på det. I det minste med ord. Det stopper ikke engang der. Ytringsfriheten strekker seg inn mot selve kjernen av det å være et menneske, den gir rett til å si til de andre at de ikke er ekte, ikke virkelige, de skader for eksempel sine egne barn – rett og slett ved å være deres foreldre. Ja, det er et gode at slikt kan sies. Slik det – uten samenligning for øvrig – er et gode at man kan være Holocaustfornekter, islamist eller bare stupid i full offentlighet.

Det aller beste og viktigste som sies, sies gjerne av svært få, i begynnelsen. Ibsen har faktisk rett i at «minioriteten har alltid retten». Men derfra til å slutte at noe blir rett, nettopp fordi det sies av få, er like sant som at Mor lille er en sten, fordi hun – i likhet med steiner – ikke kan fly. De viktigste meningene går mot strømmen. Men det gjør det største sludderet også.

Å blande sammen originalitet med vesentlighet, er like stor feilslutning som å tro at alt som kan sies, bør sies. Eller å tillegge Voltaire sine egne vrangforestillinger.