Dagsavisen.no / Meninger /
Sosialdemokratiets bredere arv 3 kommentarer
Gordon Brown burde skinne i sola under finanskrisen. Men får i steden skylden for krisen etter 13 år med Labour-styre i Storbritannia. Foto: Scanpix/AP
Finanskrisen burde være sosialdemokratiets øyeblikk. Men da må venstresidens
brede, progressive tradisjon hentes fram igjen fra den økonomiske
veksttenkningens skygge.
I år er det førtito år siden abort ble legalisert i Storbritannia, førtien år siden teatersensuren ble avviklet og førti år siden dødsstraff ble endelig fjernet fra straffeloven – alt sammen under en Labour-regjering som ønsket et åpnere og lysere samfunn. Her hjemme sto det norske Arbeiderpartiet i spissen for likestilling og tidlig miljøkamp på 1970-tallet. Begge partier har vært forkjempere for offentlig utdanning som motgift mot klassesamfunnet.
Alt dette er også en del av venstresidens arv. Når kortene deles ut på nytt etter finanskrisen, må den brede progressive tradisjonen utvikles videre. Faren er stor for at disse tankene i stedet begraves i forsøket på å gjenreise en ensidig vekstmodell.
Finanskrisen burde først og fremst gi høyresiden forklaringsproblemer i lys av fortidens feiltrinn. Sosialdemokratiet har imidlertid også sine mislykkede strategier å tenke gjennom. I de to tiårene siden murens fall har sosialdemokratiske partier vært fullverdige deltagere i den internasjonale markedsliberalismen. Materiell vekst og forbruk har definert vår tidsalder. Samtidig har refleksjon rundt premissene for sosial samhørighet, selve samfunnskontrakten om du vil, visnet bort. Antagelsen har vært at en voksende kake til fordeling vil sikre den enkeltes muligheter til suksess.
I dag står denne modellen ved veis ende, ikke bare på grunn av finanskrisen men også i lys av nye problemer som kaller på kollektiv handling. Utfordringen er omfattende for partier på venstresiden som har vent seg til å følge motpartens agenda. Klimakrisen, hvor behovet for felles løsninger er overveldende, har ennå ikke blitt sosialdemokratiets fanesak. Et mer usikkert arbeidsliv, kriminalitet og det flerkulturelle samfunnet har heller ikke blitt møtt med en virkelig klar strategi. En rød tråd i venstresidens problemer er at man mangler et velferdsbegrep som favner bredere enn kortsiktig og markedsbasert vekst.
I Storbritannia er disse problemene fremme i lyset i tydeligere grad enn i Norge. Labour har ikke noe parti til venstre for seg som kan tilby alternative løsninger. Derimot har det et større troverdighetsproblem enn de fleste andre på venstresiden i Europa. Partiet har stått tolv år i regjering i front for markedsliberalismen, med en finanssektor som kraftsentrum og en åpenhet for global handel som er unik blant EUs gamle medlemsland. Arven fra Margaret Thatcher har på dette området blitt Labours eget produkt.
Hvis man har tro på at politikk kan gjøre en forskjell for samfunnsutviklingen (slik man gjerne har på venstresiden), må Gordon Brown og Labour bære et ansvar for spekulasjonsboblen som fikk vokse frem og bidra til finanskrisen. Men samtidig, fra motsatt perspektiv, hvis man har tro på at venstresiden kan bidra til kulturell endring, bør oppgaven være tydeligere nå i Storbritannia enn noe annet sted.
Men dersom Brown og venstresiden skulle lykkes med en slik nyorientering, ville det ikke være tilstrekkelig å stramme reguleringen og la maskineriet rulle videre som før. Finanskrisen har følge av andre, mer underliggende problemer. Materiell vekst marsjerer i takt med åndelig fattigdom. I britisk offentlighet er rommet for det mangfoldige og ikke-kommersielle blitt stadig mindre, også under det nye Labour.
I 1960-årene var Roy Jenkins som partiets innenriksminister ansvarlig for abortlov, legalisering av homoseksualitet, revidert skilsmisselovgivning, og et mer liberalt sensurregime. Labours progressive agenda var i tråd med tidens ånd og målet om et vennligere, lysere og sosialt bærekraftig samfunn. I samme periode vokste også offentlig støtte til kunst, kultur og offentlig arkitektur og byutvikling.
Mange av disse spirene fikk visne bort i etterfølgende tiår, og har siden blitt møtt med skuldertrekk og konkurransekriterier. Tolv år med Labour i regjering fra 1997 har gitt lite av det lysere og vennligere samfunnet som tretti år tidligere sto sentralt for progressiv tenkning. Sosial uro bøtes på gjennom et voksende overvåkingssamfunn. Det autoritære Storbritannia reflekteres også i Vest-Europas høyeste andel fengselsinnsatte og en straffelov som har lyttet mer til småborgerlig justis enn til venstresidens tro på rehabilitering. Labour har slått hardt ned på kriminalitet men ikke nødvendigvis bygget noe tryggere samfunn.
Tradisjonen er lang på venstresiden for at reformer måles mot plandokumenter og statistikk. Et sunt og fredelig samfunn bygges imidlertid av en rekke elementer: mens noen dreier seg om individuell tilfredsstillelse, handler de aller fleste om samhørighet. Samfunnsånd kan man ikke vedta seg frem til gjennom produksjonsmål. Ingen bør være i tvil om betydningen av lokale institusjoner – en god offentlig skole, levende foreningsliv og ikke-kommersielle møteplasser i lokalsamfunnet. Å legge til rette for slike muligheter er også sosialdemokratiets arv, og den er trolig viktigere enn noen gang for å snu utviklingen mot et utryggere samfunn.
Finanskrisen kunne være sosialdemokratiets øyeblikk. Ikke bare som markedsregulator, men som premissleverandør for det gode samfunn. Hvis den brede, progressive arven forsvinner i arbeidet med å få hjulene i gang, har man mistet en viktig sjanse til å endre kurs. Fremtidens samfunn vil trenge mer solidaritet og bredere konsensus heller enn raskere vekst og individualisering. Lærdommen fra venstresidens egen historie er da også at progressive verdier handler vel så mye om samhørighet som om produksjon. Det er på tide å ta frem igjen dette bredere verdisettet i en tid da markedets begrensninger er synlige for alle som vil se.
6
