Dagsavisen.no / Meninger /
Alle fugler få de er 32 kommentarer
Facebook er en populær og folkelig dame. Twitter er en ensom og elitistisk
mann.
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
«Fuglene flyver i flok
når de er mange nok.»
Benny Andersen
Den siste farsotten innen sosiale medier– eller asosiale, alt ettersom en ser det – er Twitter. Nettstedet der du sender meldinger på maks 140 tegn, helst flere ganger om dagen.
Du velger hvilke twittrere du følger med på, og de andre bestemmer om de gidder å følge med på deg. Du kan legge til og fjerne slike «venner» med et lite klikk, her er ingen kompliserte kurtiser som på Facebook. Der må du sende en ydmyk forespørsel og vente spent på å bli godtatt eller iskaldt ignorert. Hvis en «venn» sletter deg, blir du litt fornærmet.
Legger vi tradisjonelle kjønnsstereotypier til grunn (ekstra vanskelig nå som Norges råeste kapitalist med gråten i halsen har snakket ut om følelsene, mageproblemene og søvnvanskene sine, men la gå), er det besnærende hvor maskulint Twitter er, navnet til tross. (Twitter betyr kvitring). Du tenker bare på en ting om gangen. Det er kort og kjapt. Ganske upersonlig og veldig uforpliktende. Det som gir status, er antall smarte tweets.
Facebook er derimot forbløffende feminint. Du sier ikke hva du gjør, men hva du tenker på. Det neste blir vel at Facebook spør «hva føler du nå» når du skal oppdatere statusfeltet. Du legger ut bilder av barn og kjærester, melder deg inn i klubber, sender bursdagshilsener og kringkaster endring i sivilstatus til alle bekjente. Det som gir status, er antall venner.
Litt flåsete kan vi dermed slå fast at det feminine har langt større folkelig appell enn det maskuline. For mens 1,6 millioner nordmenn er på Facebook, kvitrer bare mellom fem og ti tusen av oss på Twitter. Mellom disse to ytterpunktene finner vi de norske nettsamfunnene Nettby og Biip, som har henholdsvis 800.000 og 400.000 medlemmer. Likevel framstår altså Twitter som den nye, store greia, like smittsomt som fugleinfluensa. De politiske partiene har blitt flyvende værhaner og slått følge med den lille flokken.
De flakser rundt der inne, som fugler i bur. SV, Høyre, Ap, Venstre, Senterpartiet, Rødt og til og med KrF. Bare en enslig svale holder seg unna, inntil videre.
Ja, riktig. Partiet for folk flest. Partiet som hater eliter. Frp. Siv Jensen og en drøss andre Frp‘ere holder seg til det kjente. De er aktivt og hjertelig tilstede på Facebook.
De politiske partiene er i nettpuberteten. De er søkende, nysgjerrige og usikre – på seg selv og andre. De vil gjerne være venner med tenåringer, få kontakt med førstegangsvelgerne. Så hvordan i alle dager har de rotet seg inn i et av Norges minste nettsamfunn? Hvorfor er de ikke der kidsa er?
Både ungdom og politikere er riktignok på Facebook. Men det er ikke kult lenger. Ingen snakker om det. Facebook er gammeldags, mainstream og har helt mistet nyhetens interesse. Biip og Nettby er harry, umodent og useriøst. Førstegangsvelgere er gjerne det, om du sammenligner dem med akademikere i 40-åra.
Twitter er et lite samfunn der IT-innovatører, politikere og mediefolk snakker sammen. Det er ikke det nye massemediet for politisk kommunikasjon, i alle fall ikke foreløpig. Men det framstår likevel som viktig, fordi de viktige folka er der inne og snakker om det i overalt, i et evig kjør.
I rettferdighetens navn: Twitter er et nyere fenomen enn Facebook. Det har en staut vekstrate. Om et eller to år er Twitter kjempedigert og Facebook en historisk parentes, for alt jeg vet.
Inntil videre er det like fullt et demokratisk paradoks at alle partiene – på ett nær – har valgt å bruke så store ressurser på dette bittelille kvitremediet. Politikerne, partiene og rådgiverne snakker ikke med den gemene hop på Twitter. De snakker med journalister og eksperter.
Det er ikke noe galt i det. Tvert imot. Men dette er de samme folka de møter over alt ellers.
Politikereksplosjonen på Twitter er kanskje en søt misforståelse. Alternativt er det enda et eksempel på at de som styrer oppsøker eliten i stedet for å snakke med vanlige folk. Det er ikke søtt i det hele tatt.


