Dagsavisen.no / Meninger /
Hvor er handelspolitikken? 2 kommentarer
Debatt
Helén Ingrid Andreassen
Helén Ingrid Andreassen er leder i Bøler AUF
Norge er et lite land som kun tilsvarer 0,1 % av verdens befolkning. Likevel står vi for 1,2 % av verdens eksport og 1,1% av verdens import. Handel er en viktig kilde til vår rikdom og velferd. Vi er avhengige av handel for å få eksportert våre viktigste varer; olje, gass, fisk. Dette er også etterspurte varer på det internasjonale markedet. Og ettersom vi ikke er medlem av EU har vi også en uavhengig stemme i WTO, der vi kan spille en viktig rolle.
Men hvorfor debatterer vi ikke handelspolitikk? Temaet er så godt som forsvunnet fra den offentlige debatten. For tiden sitter jeg i AUFs manifestgruppe for handel og bistand. I vårt arbeid har vi lagt merke til hvor lite «folk flest» (inkludert oss selv), vet om norsk handelspolitikk. At ikke den debatteres bredere er et demokratisk problem.
Det er store og tunge strukturer som administrerer dagens handelssystem. IMF, Verdensbanken, WTO, EU med flere, bidrar til å holde dagens utviklingsland nede i fattigdom. Dette kan ikke Norge være med på. Det er mange tiltak vi kan sette i gang for å gjøre verden litt mer rettferdig.
Skatteunndragelse er kanskje det viktigste vi kan ta tak i. Det er et stort paradoks at vesten hvert år betaler over 100 milliarder kroner i bistand, samtidig som vi tillater skatteparadiser. Fattige land taper årlig 500 milliarder dollar på grunn av skatteflukt. Mange utviklingsland mister store inntekter når internasjonale selskaper som opererer i landet, lurer seg unna skatt og putter profitten i egen lomme.
For å stoppe dette må det bli et krav at alle selskaper som skal børsnoteres som selskap, må rapportere hvor mye skatt de betaler og til hvem. WTO og FN bør kreve at alle internasjonale selskaper skal ha reell aktivitet i de landene de operer i, ikke bare ha plassert en pc i Sveits, så man kan betale skatt dit. Vi bør sette dette høyt på dagsorden i internasjonale organer som FN, WTO, IMF og Verdensbanken.
Verdens store institusjoner og rike land er heller ikke til god hjelp for utviklingslandene. Norge kjemper for mest mulig liberalisering i utviklingsland, gjennom WTO. Samtidig vil vi ha streng proteksjonisme på egne jordbruksvarer. Vi må huske hvordan Norge en gang klarte å komme seg vekk fra å være et fattig u-land, før oljen kom. Vi beskyttet vår egen industri, så den kunne bygge seg opp og deretter konkurrere på de internasjonale markedene. Å kreve det motsatte av dagens utviklingsland er absurd, og fører garantert ikke til velstandsøkning.
Tanken om frihandel er i utgangspunktet god. Alle land produserer det de er best til og handler med hverandre. Men det forutsetter også at alle land har like forutsetninger for å handle. Det er selvsagt ikke tilfellet i dag. Hvordan skal fattige land, som har et svakt næringsliv og lite produksjon, kunne konkurrere på like vilkår som de industrialiserte landene? Det kan de ikke. Derfor kan ikke frihandelstankegangen realiseres enda. Utviklingsland må få samme muligheten som vi fikk.
Vi må tenkte stort. Vi må tørre å kritisere «det utenrikspolitiske konsensus». Vi må tørre å stå på lag med verdens fattige. Det betyr igjen at vi må tørre å ta den store debatten om hvordan dagens handelssystem kan gjøres mer rettferdig. Det tjener både rike og fattige land på.
3
