Dagsavisen.no / Meninger /
Valser du med Bashir? 2 kommentarer
Ari Folmans film «Vals med Bashir» har gått sin seiersgang rundt verden, og ble nylig kåret til beste utenlandske film under den franske filmprisutdelingen. Foto: Reuters/Scanpix
Den israelske animasjonsfilmen «Vals med Bashir» lindrer Israels traumer, men
tar ikke oppgjør med Israels sionistiske ideologi og okkupasjonspolitikk.
Massakrene i Gaza har skapt sjokkbølger over verden som Vestens ledere ikke kan tøyle, og det reises nå en internasjonal boikottbevegelse mot Israels sionistregime, slik det ble reist mot Sør-Afrika for å få slutt på apartheidregimet. Samtidig erklærte kulturminister Giske i Aftenposten 8. januar at han er mot boikott, og vil legge til rette for utvidet kultursamarbeid, «i den grad vi kan bidra».
På det kulturelle og akademiske området er det vanskeligst å få i gang en boikott, og en ideologisk strid om dette går nå i ulike fora. Kultursamarbeid med staten Israel har pågått i årtier parallelt med den etniske rensingen av Palestina, og vi må nå også stille spørsmålet: kan dette ha virket som skalkeskjul for okkupasjonsframstøtene, snarere enn å hindre dem?
Samtidig går den israelske filmen «Vals med Bashir» sin seiersgang over verden. Blant dusinvis av priser har den fått fredsprisen på filmfestivalen i Tromsø. Særlig blant kultureliten vekker den grenseløs beundring og mange oppfatter den som en slags fredsskaper. «Vals med Bashir» brukes som selve beviset på at det er galt å utsette Israel for kulturell boikott.
Ideen om kulturdialog som fredsskapende opprettholdes i Norge fremst av forfattere som Thorvald Steen, som har vært på flere statsstøttede dialogreiser til Israel. Men blant billedkunstnere har bl.a. Victor Lind nå reist vedtaksforslag for boikott av staten Israel, og Henrik Placht, leder av kunstakademiet i Ramallah, mener kulturboikott av Israel nå er nødvendig. På Palestinakomiteens store debattmøte på Litteraturhuset i februar gikk dessuten flere akademikere, som Morten Levin, Trond Nordby og Ebba Wergeland, inn for akademisk boikott av staten Israel.
Og er «Vals med Bashir» virkelig så fredsskapende? Utenriksminister Støre så den ikke som en opplagt antikrigsfilm, da han anmeldte den på TV. Den føyer seg inn i tradisjonen med imperialistiske krigsfilmer, fremst amerikanske, som konsekvent er sett fra okkupantens side, og må ses i lys av behovet for propagandaframstøt. Hvorvidt filmen framstiller okkupasjonskrigen som nødvendig for Israels overlevelse forblir uklart gjennom filmen, noe også Støre kommenterer.
Filmen skiller seg i første rekke fra andre krigsfilmer ved å være en tegnefilm på høyt kunstnerisk nivå, uvanlig innen denne sjangeren. Den framstår som en poetisk drøm med islett av mareritt. Dyster, dempet fargebruk og suggererende musikk bidrar til estetisk nytelse. Regissøren er filmens hovedperson og lar seg tegne som klok og følsom, en vellykket filmarbeider som vil gå bak fasaden, ned i fortrengte traumer han fikk som israelsk soldat under massakrene i Libanons flyktningleirer Sabra og Shatila.
Som i den tyske filmen «die Brücke», der unge soldater ofres i det tredje rikets siste dager, finnes en undergangsstemning som kan tolkes som forvarsel om Israels endelige nederlag. Men scenen som gir filmen navn, med den skytende unge soldaten som danser seg gjennom kuleregnet, har noe heroisk og mirakuløst over seg, lik myten om Israel som mirakuløst reiste seg i ørkenen ved Guds vilje.
At filmens «jeg» var så ung da det skjedde, indikerer uskyld. Først hjernevasket, så ofret. Tragisk nok. Men skjebnen til de virkelige ofrene, de tusener massakrerte innestengt i leirene, blekner i denne filmen. Mens de israelske soldatene individualiseres, gis palestinerne ingen personlighet, tegnet som forskremte flokkdyr, drevet av sted som kveg, slaktet som kveg.
Hundene i åpningssekvensens mareritt derimot, som jager en tidligere soldat i hans drømmer, kan tolkes som palestinerne, som en dag vil komme tilbake og ta hevn. De er skremmende tegnet, heslige, skabbete, morderiske. Bare kuler kan stoppe dem. At Israel er Midtøstens gale hund, projiseres over på palestinerne.
Fokuseringen på israelske soldaters traumer i «Vals med Bashir» må vekke ubehag når likene etter Israels massakre i Gaza graves opp fra ruinene. Og jeg plages av spørsmålet: Var det riktig å bruke dokumentaropptak av ofrene for massakrene i Sabra og Shatila som effekt i denne filmen? For det var nettopp effektfullt, som brudd med filmens animasjonsform.
«Vals med Bashir» er et gigantisk egenterapiprosjekt som kommer de fleste til gode, i en stat der alle jødiske menn har tre års, kvinner to års militærtjeneste. Gjennom filmen får Israel bearbeidet sine allment utbredte krigstraumer og et mer velfungerende sivilt samfunn mellom sine stadige angrepskriger, parallelt med sin kontinuerlige og akselererende okkupasjon av Palestina.
Likheten mellom massakrene i Sabra og Shatila og nazistenes massakre i Warszawa-ghettoen blir påpekt av reporteren i filmen. Men på slutten er filmens «jeg» fullstendig fraværende. Hvorfor gir regissøren avkall på å vise sitt voksne jeg, med en erkjennelse av hva han har vært med på? Parallellen videre fram til massakrene i Gaza i dag er like åpenbar. At Folman heller ikke i intervju etter suksessen med filmen vil fordømme Israels siste krigsforbrytelser, tyder på at slik erkjennelse aldri fant sted. Filmens terapi avbrytes før den svarteste løgn belyses og den soleklare konsekvens må bli at Israel avstår fra et etnisk renset Palestina.
«Vals med Bashir» er som skapt for å skli inn i vestlige intellektuelles selvnytende sfære. Også her finnes samvittighet, som trenger terapi for å roe seg. Stemningen i filmen luller deg inn i en transe som du ikke vekkes fra, selv når tårer presses fram ved sluttfasens dokumentarsekvens av kropper i forråtnelse. Når du forlater salen i langsom takt til vakkerdyster musikk, er du selv blitt en del av regissørens verk.
6
