Dagsavisen.no / Meninger /

Viktigere enn stemmeretten 6 kommentarer

Likelønn er fortsatt en av hovedparolene i 8. marstoget. Her fra Oslo i fjor. Foto: Scanpix

I 2009 jobber nesten halvparten av norske kvinner deltid, og kvinner tjener 58 prosent av menn. Veien mot likelønn går gjennom fulltids arbeid.

«Viktigere enn stemmeretten er kvinners forhold til arbeid!» Simone de Beauvoirs ord. Sagt på TV i 1967. Preget av Vietnamkrigen gir hun og Jean-Paul Sartre sitt første intervju. De forteller om liv og virke, hver for seg og sammen. De Beauvoir er desillusjonert. Igjen er franske kvinner, etter krigsinnsats, på vei tilbake til hjemmet.

43,7 % av norske kvinner, uavhengig om de har små barn, jobber deltid. I noen kvinnesektorer utgjør de deltidsarbeidende over 60 %. De dominerer arbeidsplassene, stykker opp arbeidsorganiseringen og det skapes sosialt press for valg av deltid. Vi har heller ikke evnet å organisere deltidsarbeidet uten at andre kvinner får uønsket og for lav avtalefestet arbeidstid. Deltidslekkasjen bare i helsesektoren alene utgjør 65.000 årsverk. Hender vi trenger. Uansett tider, vi blir eldre og flere eldre.

«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.

Norske kvinner har langt igjen. Likelønnsgapet er 15 % og det har stått stille siden 80-tallet. Berit Ås har i sitt jubileumsår etablert et fond for feministisk forskning (FFFF). Punkt én på Ås sin agenda er å finne ut hvor mange kvinner som egentlig kan forsørge seg selv. Det vet vi ikke. Hypotesen er at andelen er lav og utvikler seg i gal retning. Statistisk sett har kvinner 58 % av menns inntekt, netto 117.000 kroner. Det gir 9.750 kr/md. å leve av.

Hva gjør vi så og hvordan gjør vi det; tar skritt på veien mot frigjøring og likestilling? Simone de Beauvoirs oppfordring var å innta arbeidet og fagbevegelsen på lik linje som menn. Slik jeg tolker henne, er det verken nedvurdering av morsrollen eller arbeidet i hjemmet, men en strategisk vurdering i forhold til å innta makten i en kapitalistisk, vestlig økonomi. Økonomisk selvforsørging og uavhengighet er først skritt på veien. Deretter er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre. Det var de Beauvoirs parole!

Vi var på vei på 80-tallet. Som ivrig deltaker i rekrutteringsarbeidet av kvinner til mannsyrker har jeg lurt: Når gikk vi feil? Ved å velge mannsyrker skulle kvinner kunne slå tre fluer i en smekk: Likestilling, høy lønn og direkte linje til toppen. Mitt siste minne er fra Bjørkelangen på begynnelsen av 90-tallet. Yrkesvalgmesse i gymsalen. To jenter som kommer bort sier de er drittlei av å høre at et mannsyrke er veien til lykken. Den ene ville bli skuespiller, den andre barnepleier. «Var det noe feil liksom, med lysten til å jobbe med mennesker?» Jeg fristet med å si at ingeniører jobbet også med mennesker. De fleste gutta flokket seg om standen til BI og militæret. Jentene ville bli sykepleier/barnepleier eller førskolelærer.

Sakte, men sikkert endret vi strategi: Likestilling er å heve lønnen i kvinneyrkene, vi stolte på kampen for likeverdet. Der gikk vi galt; vi ble parkert. Det siste året har endog likestillings- og diskrimineringsnemnda gitt Harstad kommune medhold i at en ingeniør kan lønnes 30.000 høyere enn en sykepleier, fordi sykepleieren ikke har konkurranse fra et privat marked!

Veien videre er ikke tilbake til start, men tvert imot å låse opp koblingen mellom kvinner og ønsket om å få dem inn i mannsyrker. Poenget er fulltid. Norske kvinner må velge som de lyster, men kunne forsørge seg selv, jobbe fulltid. En fulltid som organiseres slik at kvinner og kvinners helse varer livet ut. Det er solidaritet med kvinner i 3. verden, det gir flere hender i arbeid.

Et sted å begynne: Innovasjon og entreprenørskap. Vi har valgt å kvotere kvinner inn i de børsnoterte ASA-bedriftene. Likestillingsansvarlig i NHO framhever at dette er et lite skritt på veien. Vi må få fram flere, markante aktører, potensielle styreledere til alle bedrifter. Til dette trenger kvinner ledererfaring. Hvis flere kvinner startet egen bedrift, er innovasjon og ledelse inkludert. Derfor er det lovende at i «Ungt Entreprenørskap», i ungdomsbedriftene, så er 50 % av gründerne jenter. Jenter med tæl og ideer langt utover hjemmesløyd. Å støtte dem er å motarbeide «den rosa drømmen»!

Et annet sted: Holdningsendring. Jeg og forskerkollegaer på AFI ser at likestillingen i familien under visse betingelser er kommet lenger enn i arbeidslivet. I tokarrierefamilien er arbeidet hjemme og ute likere fordelt. Og blant kvinnelige toppledere ser vi at partner er viktigste samtalepartner og heiagjeng, og han tar brorparten av arbeidet hjemme. Så kan vi spørre: Har kvinnelige toppledere en egen teft for støttende menn, eller er det de få som har en støttende mann som kommer til topps? Eller er det slik vår forskning antyder; at særlig yngre menn er innstilt på å yte sin skjerv hjemme og ute? Klarer vi å endre jenters holdning til arbeid og deltid, er det antakelig ikke dagens mann som skammer seg når dama jobber heltid, det er historie.

Et tredje: Politisk sted. Vi er i ferd med å få en pensjonsreform hvor alle år teller i pensjonsgrunnlaget. Når 43,7 % av kvinnene til enhver tid jobber deltid, sier det seg selv at det økonomiske gapet mellom kvinner og menn må øke. Det er god dobbeltmoral å vedta den reformen og samtidig understøtte kvinners valg av deltid, hvis vi vil ha likestilling. Her har partene i arbeidslivet en utfordring, å stimulere til arbeidsorganisering basert på fulltid, samtidig som all fulltid må gi en inntekt det går an å leve av. Etter det, da er tida kommet til de Beauvoir og fantasien!