Dagsavisen.no / Meninger /

Verdiladd voldsmakt 63 kommentarer

Om jeg skulle bli tauet inn av en slik, ville mitt problem ha vært at jeg hadde lagt meg ut med norsk lov  ikke hva hun hadde på hodet, mener Anders Heger. Foto: Tore Sannum/Scanpix

Kan det, rent teoretisk, skje at jeg i fremtiden skulle bli stanset og måtte avgi mine personalia til en hijabkledd representant for den norske stat?

Og om jeg skulle nekte, at vedkommende med full rett skulle kunne påføre meg håndjern, sperre meg inne, før jeg må møte i en rettssal, der en besløret dommer bestemmer min videre skjebne?

Jeg tilhører de relativt få (åpenbart er vi i mindretall) som ikke kan se hvorfor scenariet skulle være så skremmende. Mitt problem, om jeg skulle bli tauet inn, ville vært at jeg hadde lagt meg ut med norsk lov. Ikke hva politiet hadde på hodet.

Men, leser jeg i avisinlegg med en temperatur som er en større sak verdig: Uniformen ville ikke lenger være «verdinøytral» om jeg ikke kan sjekke de kvinnelige betjenters hårfarge, på min vei mot kasjotten. Det er ved denne postuleringen om voldsapparatets angivelige verdinøytralitet det hele stopper seg til for meg. Ordensmakten er statens forlengede arm. Og staten er ikke verdinøytral. Riktignok finnes det teoretiske konstruksjoner og ideelle teorier om statens egenart som holder nøytraliteten opp som et mulig ideal, men Norge slutter seg ikke til den tradisjonen. Den norske statsbygningen, det norske lovverket fra Grunnloven til trafikkbestemmelser for indre by er hardstappet med verdivalg.

Sannheten er at dette plutselige ønsket om nøytralitet poppet opp i samme øyeblikk som hijaben kom på banen. Før det, ville tanken om et voldsapparat som ikke – i alle fall til en viss grad – var nettopp verdistyrt, fremstått som skremmende kynisk for oss alle.

Hodetørkleet representerer ikke en verdi, kan man hevde. (Snarere tvert imot, vil noen si.) Det står for en religion, hvilket straks er noe annet. Man kan frabe seg å vite hvilket navn min politikvinne har på Gud. Ordensmakten skal ikke ha en tro, den skal ha en lov. Og den loven skal være lik for alle.

Argumentet kunne selvfølgelig hatt en slags gyldighet. Om det var framført et annet sted, for eksempel i USA eller Frankrike, eller for den saks skyld Tyrkia. Men ikke i en stat som allerede i første paragraf i sin første lov fastslår at staten har en tro. Den norske staten har en Gud. Vi kan snakke om mye her oppe, og ofte snakker vi også med større troverdighet enn land som de nevnte. Men ikke når det gjelder tros- eller livssynsnøytralitet.

Mens engelskmenn og svensker godt kan tåle turbankledde trafikkonstabler, er det åpenbart noe ved den norske onkel og tante politi som gjør at hans eller hennes verdier er nøytrale når de representerer den kristne norske stat, og ikke ellers. Som om det var slik at straks håret ble tildekket, representerte politiet ikke lenger loven, men noe annet. Selv tillater jeg meg faktisk å tro det er her frykten for politihijaben ligger. Man tror at mennesker som frivillig (ja – frivillig) tar på seg denslags, ikke kan gjøre seg til redskap for noe annet enn Allah.

Det kjennes rart å skrive dette på tjueårsdagen for fatwaen mot Salman Rushdie. Mange vil nok si at den historien handler om den muslimske fare, og ta nettopp dette til inntekt for hijabens utelukkelse fra vår statsmakt. Men man kan like gjerne si det er en fortelling om toleranse. Eller mangel på toleranse.

Selv er jeg i og for seg ingen tilhenger av hijab. Spørsmålet om toleranse er likevel et annet: Om jeg kan akseptere det, selv om jeg ikke liker det selv. Ærlig talt liker jeg ikke engang Gud noe særlig. Men jeg tåler å leve i en stat som har satt ham først. Jeg ville likt det bedre om han tålte litt konkurranse. Også i politiet.

Jeg vil nemlig ikke ha et helt verdinøytralt politi. For eksempel ville jeg likt om de kjente verdien toleranse. Og viste den.