Dagsavisen.no / Meninger /
Økonomer og finanskrisen Skriv en kommentar
Når Erik Reinert ikke har lykkes med sin kritikk av det norske økonomifaget så langt, er det kanskje ikke fordi vi er tunghørte, uvillige eller ignorante, men kanskje heller fordi argumentene ikke har vært overbevisende.
Erik Reinert ber i Dagsavisen 30. januar om at jeg må la debatten om økonomifaget og finanskrisen være saklig. I samme åndedrag omtaler han meg og mine kolleger som «monopolister», som «vil beholde sitt monopol», som driver et «metodologisk diktatur» og med «behov for å rakke ned på økonomer med et annet ståsted enn deres eget». I et forutgående intervju ble vi omtalt som «klonet» og våre faglige råd som «pølser med potetstappe».
Påstanden om at vi har monopol, faller på sin egen urimelighet – det er ikke mange som får så meget plass og oppmerksomhet som Erik Reinert. Når det gjelder nedrakking, har vi også et stykke igjen før vi når Reinerts nivå. Han har i en årrekke prediket sitt budskap om at alle norske økonomer (utenom ham selv) er helt like, ensporede og med manglende kunnskap om viktige deler av den internasjonale faglitteratur.
At dette ikke er riktig, ville han oppdaget om han tok bryderiet med å høre hva vi sier og lese hva vi skriver. Han hadde også sjansen da vi inviterte ham til å holde seminar, men det besøket fikk han visst lite ut av. Hadde han benyttet anledningen, ville han visst at vi kjenner godt til de teorier han hevder «ikke er gjengse i Norge». Joseph Schumpeter er vel kjent og finnes i studentenes lærebøker, mens høstens bacheloreksamen i makroøkonomi inviterte til drøfting av Minsky-inspirerte resonnementer fra forelesningene.
Hadde han villet, hadde han også sett at det nettopp er spennvidde som karakteriserer Økonomisk institutt. De politiske og ideologiske holdningene spenner over hele spekteret. De metodiske innfallsvinklene speiler hele bredden i det internasjonale fagmiljøet. Og forskningsprosjektene dekker de fleste av de problemstillinger som løpende reiser seg i samfunnsdebatten.
Faktisk er nettopp spennvidden et av de største fortrinn for Økonomisk institutt. Det gjør at vi utfordrer hverandre, at vi ikke slipper unna med forutinntatte og lettvinte resonnementer, og at vi tvinges til å skjerpe argumentene. Ikke minst bidrar mangfoldet til forståelse og respekt for at samfunnsøkonomien er en kompleks organisme, som ikke kan forstås utfra én bestemt synsvinkel eller én enkelt teori.
Det er først og fremst her Erik Reinert tar feil. Han fremstiller det som om han er den eneste som har sett lyset, som har funnet kunnskapens kilde, og som forvalter den rette lære. «Allerede etter Asiakrisen» kunne han «utrede alle de tre hovedmekanismene bak en finanskrise: rentesrenten, oppbyggingen av en spekulativ boble som starter i høyteknologiaksjer, og til slutt Minsky-mekanismene.»
Men for det første har ikke dagens finanskrisen én enkel forklaring; den skyldes et samspill av mange faktorer, der noen har å gjøre med politikk og noen med marked. For det andre er ingen kriser like; Asia-krisen var fundamentalt forskjellige fra dagens krise, både når det gjelder årsak, omfang og virkning. For det tredje har vi opplevd mange situasjoner som bærer Reinerts kjennetegn, uten at de har ledet til krise; dotcom-boblen var både teknologidrevet, spekulativ og sprakk så det sang, men ga ikke noe virkelig realøkonomisk tilbakeslag.
Reinert hevder at han (i motsetning til alle oss andre) forutså finanskrisen. Men det er ikke tilstrekkelig å ha uttalt at en krise ville komme; for at spådommen skal ha relevans, må den være bygget på en forklaring av hvorfor og hvordan krisen vil oppstå og utvikle seg. Det er svært vanskelig å se at det Reinert tidligere har skrevet, treffer dagens krise spesielt godt.
På Økonomisk institutt tar vi faget på alvor. Vi erkjenner at samfunnsøkonomien er kompleks, og at vi ikke forstår dens vesen fullt ut. Vi har ingen vanskeligheter med å innrømme at vi ikke forutså finanskrisen – ihvertfall ikke den form og det omfang den har fått. Hvis Erik Reinert ønsker en saklig debatt, er vi lutter øre, men da må han også finne seg i at han er nødt til å overbevise med faglige argumenter. Når han ikke har lykkes så langt, er det kanskje ikke fordi vi er tunghørte, uvillige eller ignorante , men kanskje heller fordi argumentene ikke har vært overbevisende.
6
