Dagsavisen.no / Meninger /

To tungers tungetale 20 kommentarer

Foto: Siv Dolmen

Man skal som kjent høre en god del før ørene faller av. Jeg måtte sjekke om mine fremdeles hang fast, da jeg hørte landets kommunalminister på Dagsnytt atten torsdag.

Hun snakket om blasfemiparagrafen: «Ingen er vel i tvil om at sjølve loven har virket preventivt ...». Altså at paragrafen, selv om den ikke har vært brukt, har vært en slags garanti for høvelig omgang med religion og menneskeverd.

Ja da. Jeg vet jeg skrev om det samme sist uke. Men i skyggen av at debattene om kongehus og alternativ medisin har gått fra likegyldigheter til revynummer, har den politiserte ytringsfrihetsdiskusjonen stille gått i retning av det mer betydningsfulle. Det er selvfølgelig morsommere å diskutere helseministerens forhold til telefonhealing av kolikkbarn. Eller prinsgemalens mening om furumøblement. Men noen er nødt til å snakke om andre ting også.

Altså: Som et forsvar for en kommende lovbestemmelse mot «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn» trekker Magnhild Meltveit Kleppa fram den gamle blasfemiparagrafen. Ikke som skrekkeksempel på overflødig lovgivning, men som det motsatte. For å si det ytterst forsiktig: Da har Senterpartiet gravd dypt i argumentkassa. Uten å finne noe.

Saken er jo at i de drøyt sytti år blasfemiparagrafen har ligget der, taus og stille i all sin angivelige preventivitet, har mengden gudsbespottelse, harselas og tullball, religionsfornedrelse, hedningeri, skjørlevnet og rett fram blasfemiske utsagn eksplodert i dette samfunnet. Vi har fått satanistrock og dyreofringer, Muhammedtegninger og djeveldyrkelse, korsbrenning og jesustegneserier. Jeg venter ærlig talt ikke at kommunalministeren skal ha fått det med seg. Men faktum er at Norge er et foregangsland innen verdens mest blasfemiske kunstart: Black Metal. Og det uten at verken blasfemiparagrafen eller Senterpartiet i Rogaland har gjort noe fra eller til.

Riktignok ble paragrafen – som ikke lenger kunne kalles «sovende», den var stein død – tatt ut til lufting da en av filmhistoriens mest tankevekkende og intelligente religionsdrøftinger ble forbudt i Norge. Det lukter ikke godt når man trekker lik ut i offentligheten. Og heldigvis var det norske forbudet mot «Life of Brian» latterlig, ellers ville det vært så pinlig at det ikke var til å bære.

Sannheten er at hvis man spør hva blasfemiparagrafen har betydd de siste to generasjoner i Norge, er svaret enkelt: Ingenting. Og derfor blir det dobbelt komisk når forsvarere av den nye loven presiserer at den skal være mindre restriktiv enn blasfemiparagrafen. Vi vil altså ha en lov som skal bety mindre enn ingenting!

Hadde det enda vært så vel. Dessverre kan det sørgelige resultatet av en luguber regjeringshestehandel komme til å få følger. Parallelt med at kommunalministeren springer rundt og leker klovn på justisministerens område (det har kun partipolitiske grunner) forsøker nemlig Utenriksministeriet å bedrive politikk.

Ute i den store verden skjer det nemlig også ting. Blant annet dette: FNs menneskerettighetsråd har vedtatt en resolusjon, (og en instruks til FNs spesialrapportør for ytringsfrihet) som i korthet går ut på at man i framtida skal konsentrere seg om såkalt «misbruk av ytringsfriheten», heller enn retten til å bruke den. Det er pakket inn i noen fraser om respekten for tro. Men det handler om frykten for maktkritikk. I forlengelsen av dette ønsker land som Libya, Iran og Pakistan (blant andre) å gjøre denne opp-ned-ytringsfriheten til FNs offisielle linje. Første slag skal stå på den såkalte Durban II-konferansen. Sterke krefter ønsker å boikotte konferansen. Norge ønsker det ikke. Det handler ikke om ytringsfrihet, men om synet på FN – skal man være med for å forandre, eller holde seg unna, for ikke å bli tatt til inntekt for ting man ikke mener? Altså: Ekte politikk.

Vanskelig, men viktig. Problemet er at mens UD vandrer på stram linje og forsøker å holde på noe som ligner prinsipper ute, driver man og forbereder en dustelov her hjemme, en lov som drar i direkte motsatt retning. En ting er at det er hykleri på høyt nivå. Prinsippene er for de andre. En annen ting at det har ført til at regjeringskollektivet har sluttet å virke. Dette er Sp sitt lovforslag. Resten av regjeringen (inkludert Justisdepartementet) ser opp i taket og plystrer «jeg er likeglad»-sangen når talen kommer inn på hvordan Norges lover skal se ut i framtida.

Justisministeren tar loven like alvorlig som helseministeren tar medisinen. Han støtter seg på amatørene. Ille er det at det kan gi oss en dårlig lov. Verre at landet taler med to tunger. Og verst at det demonstrerer at vi ikke har skjønt hva ytringsfrihet handler om.