Dagsavisen.no / Meninger /

Hvorfor finanskrisen kunne forutses 1 kommentar

Når økonomifaget har gjort en så dårlig figur gjennom ikke å se finanskrisen, er det forståelig at Blindern-økonomene ønsker å beholde sitt monopol. Men det var faktisk ikke vanskelig å forutse finanskrisen dersom man brukte de rette modellene.

I en kommentar i forbindelse med seminaret om finanskrisen arrangert av tenketanken Res Publica og Senterpartiet i forrige uke sier bestyrer ved Økonomisk Institutt, Henrik von der Fehr, i Dagsavisen 24. januar at om det var så åpenbart for noen at det skulle bli en finanskrise «er det pussig at så mange skulle ta så fullstendig feil». Han hevder at det å ha forutsett finanskrisen er som å tippe riktig lottotall på etterskudd, etter trekningen.

Om man så finanskrisen eller ikke er avhengig av hvilke verktøy man kommer til økonomifaget med. Det økonomifaget det undervises i ved norske universiteter i dag modellerer økonomien som en stillestående dam: når man kaster en stein i den eller bringer inn andre uromomenter vil systemet naturlig søke tilbake mot likevekt. Markedet roer selv ned all uro.

Noen av oss ser økonomien mer dynamisk, som en uregjerlig bekk eller elv som av og til kan gå over sine bredder. Da trenger man voller og demninger for å forebygge katastrofer. Slike voller og demninger for å hindre finansøkonomien fra å forvolde skade på realøkonomien ble bygget opp etter krisen som startet i 1929. Disse ble bygget ned gjennom 80- og 90-tallet, og det toppet seg da Glass-Steagall Act fra 1933 ble opphevet i 1999. Lovene som ble opphevet var der for å forhindre at 30-tallets krise gjentok seg.

Det er altså en klar parallell mellom finanskrisen og flomkatastrofen i New Orleans: både forsvarsverkene mot finanskrisen og dikene rundt New Orleans var dårlig vedlikeholdt på grunn av en ideologi der ting ble overlatt i markedets og andre skjebnelignende institusjoners usynlige hender.

En finanskrise oppstår når realøkonomien og finansøkonomien skiller lag: finansøkonomien slutter å oppføre seg som et stillas som holder realøkonomien oppe, slik den gjør i normale tider, men begynner å vokse ved å tjene penger på seg selv gjennom pyramidespill-lignende prosjekter. Rentesrenten har en eksplosiv kraft i seg, og utgjør en underliggende faktor for finanskriser. Den engelske økonomen Richard Price regnet i 1772 ut at «en shilling spart ved Kristi fødsel til 5% rente ville ha økt til en pengesum større enn det hele solsystemet kunne inneholde». Da hjelper det å ha med seg økonomiske teorier som ikke er gjengse i Norge, slik som Joseph Schumpeters, der realøkonomien og finansøkonomien utgjør to helt ulike sfærer som kan skille lag.

Den store finanskriseteoretikeren var amerikaneren Hyman Minsky (1919-1996). På en minnekonferanse for Minsky i 1997, da finanskrisen i Asia var brutt ut, forklarte Professor Jan Kregel – som var på vårt seminar i Oslo – mekanismene bak krisen på en måte så de tilstedeværende forsto hele bildet på under halvtimen. Legger man til Carlota Perez’ innsikter om hvordan krisen bygges opp gjennom børsspekulasjoner i kjølvannet av store teknologiske gjennombrudd har man en god oversikt over finanskriser.

Minsky identifiserte mekanismen som får finansboblen til å sprekke: det han kalte Ponzi-schemes, en slags pyramidespill, oppkalt etter en berømt amerikansk spekulant. Sett fra en banks synspunkt finnes det ulike grader av risiko, og for en bank er et Ponzi-scheme en finansiering så risikabel at låntaker ikke engang er i stand til å betale rentene på lånet sitt. Subprimelånene i USA passet perfekt til denne definisjonen: i mange tilfeller ble rentene lagt til lånet slik at det bare vokste.

Disse teoriene var på plass allerede etter Asiakrisen, slik at jeg i en kronikk over fire sider i Økonomisk Rapport nr. 22, 1998 (side 44-47) kunne utrede alle de tre hovedmekanismene bak en finanskrise: rentesrenten, oppbyggingen av en spekulativ boble som starter i høyteknologiaksjer, og til slutt Minsky-mekanismene.

11 år før von der Fehrs angivelige lotteritrekning der han hevder jeg så ting på etterskudd, sto det i denne kronikken: «I den økonomiske standardteorien finnes det ikke finanskriser. Paul Krugman& hevder at krisen i 1929 kom som lyn fra klar himmel, og sammenligner finanskriser med orkaner. Når det gjelder finanskriser er altså økonomifaget på mange måter som meteorologer som bare kan spå pent vær. Metaforen om orkaner tilkjennegir også en faglig hjelpeløshet, verken økonomer eller Gule Sider kan hjelpe deg med været. Alternativt finner man syndebukker som «oljekrise» (og) Asias «crony capitalism» (nepotisme).»

Krisen som begynte i 2007 utviklet seg helt etter Minskys lærebok: subprime passet perfekt til definisjonen på det som ville skape «the Minsky Moment», øyeblikket da boblen må sprekke. Til alt overmål var bankene blitt fritatt fra sin tradisjonelle rolle i økonomien: å bedømme risiko og holde denne risken i sine regnskaper. De hadde fått lov å lage «pakker» av de dårlige lånene som de solgte videre til investorer. Profitten var privatisert, men regningen ble sendt til storsamfunnet.

Det var derfor ikke vanskelig å børste støv av kronikken fra 1998 og bruke de samme teoriene for å forutse den nye finanskrisen i min kronikk «Terra som Systemkrise» i Dagbladet i november 2007. Teoriene var solid på plass alt i 1998.

Det finnes ulike tilnærminger til økonomisk teori, og det forbausende ved von der Fehr og Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo er deres behov for å rakke ned på økonomer med et annet ståsted enn deres eget. Dette er som en gruppe mennesker som beskriver Oslo rådhus fra borggården og samtidig erklærer at de som beskriver samme bygning fra sjøsiden tar feil: er det noe finanskrisen har vist er at det er legitimt ikke å følge flertallets metodologiske diktatur. Von der Fehr synes det er «verdt å høre på respekterte fagfolk» som har vist seg å ha rett i sine spådommer, men han regner ikke meg som en av disse, og hevder jeg ikke har bidratt til den internasjonale faglitteraturen.

Mine bidrag har faktisk vakt en viss internasjonal oppsikt. Noen har tatt seg bryderiet med å gi ut mine økonomibøker og artikler på 11 språk, fra Lima og Rio via FN i New York til Beograd, Beijing, Dehli, Malaysia og Ulaanbaatar. Spesielt når økonomifaget har gjort en så dårlig figur gjennom ikke å se finanskrisen er det forståelig at Blindern-økonomene ønsker å beholde sitt monopol. Slik reagerer alle monopolister. Men, kjære von der Fehr, la debatten være saklig.

Erik Reinert fikk kritikk av bestyrer ved Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo i Dagsavisen lørdag.