Dagsavisen.no / Meninger /

Måte på motstand 15 kommentarer

Idet vi fant de skyldige i en liten forbrytelse (gateopptøyene i Oslo), mistet vi fokus på spørsmålene rundt den store forbrytelsen: Hva vi kan og hva vi bør gjøre for å minske begrense myrderiene Israel har utløst på Gazastripen. Foto: Scanpix/AP

Siden sist har både Aftenposten på lederplass og Dagfinn Høybråten i Dagbladet klart å framstille min artikkel fra sist lørdag som om jeg forsvarer gateopptøyer.

Det er et mesterstykke i vrangvillig innenatlesning. Jeg får vel likevel ta min del av skylden for ikke høylytt nok å ha sluttet meg til den kompakte majoritet i det aldeles åpenbare standpunkt: Det er kjempedumt å kaste stein og flasker på uskyldige, og å sende nyttårsraketter mot barn på juletrefest. Det er forbrytersk pøbelopptreden å ramponere butikker, sette fyr på søppelkasser og ødelegge ting som andre eier. De som gjør sånt bør stanses, tilsnakkes og om nødvendig straffes.

Sånn. Nå har vi, høyt, tydelig og selvfornøyd slått fast hva 99,99 prosent av befolkningen er hjertens enige om. Det er litt pussig at både Aftenposten og Høybråten trodde jeg gikk rundt og var en varm tilhenger av å knuse speilglassruter langs Karl Johan eller ødelegge sakesløse barns juletrefester i Frimurerlosjen. Faktisk skal det godt gjøres å finne noen som mener noe annet enn at slik oppførsel er uakseptabel. Og nettopp derfor foregår det i disse dager en konkurranse om hvem som kan si det på den mest oppblåste og pompøse måte. Den som mener mest at unggutter ikke bør knuse vinduer i Oslo sentrum, den vinner. Slik får vi ikke bare bevist vår egen fortreffelighet og sveiset nasjonen fastere sammen i ekskluderende enighet, vi slipper også å ta stilling til de bakenforliggende årsakene.

Aller mest behagelig er dette for Siv Jensen, selvfølgelig – som med utgangspunkt i sin skandaløse kommentar om at Mads Gilbert burde sensureres, likevel havner på det frie ords side. I Dagfinn Høybråtens verden er det nå fremskrittspartiformannen, ikke befolkningen på Gaza, som er ytringsfrihetens martyr.

Og idet vi fant de skyldige i en liten forbrytelse (gateopptøyene i Oslo), mistet vi fokus på spørsmålene rundt den store forbrytelsen: Hva vi kan og hva vi bør gjøre for å minske begrense myrderiene Israel har utløst på Gazastripen. For hver ny opplysning som lekker ut gjennom det tette informasjonslokk okkupantene har forsøkt å legge over hendelsene, aktualiseres spørsmålet om hvilket ansvar vi i omverdenen har for å støtte de rammede. Og hvorledes vi best viser det.

For intellektuelle blir det klarere og klarere at vi ikke kommer utenom å diskutere spørsmålet om kunstnerisk og akademisk boikott av staten Israel (selvfølgelig ikke av israelerne). Om det er riktig, om det er mulig, og om det er effektivt. Selv tilhører jeg dem som ut fra ryggmargsrefleksjon er motstander av boikottvåpenet, i alle fall på kunstens, kulturen og kunnskapens område. Det er vanskelig å forestille seg at man oppnår noe positivt ved å slutte å snakke.

Når spørsmålet av og til har dukket opp i mitt nærmiljø, har jeg sagt ting som at det er opposisjonelle i Israel som trenger at vi holder kontakt, ikke avskjærer dem. Jeg har tenkt at det er tunge historiske grunner (mildest talt) til ikke å demonisere det israelske som sådan, men holde kritikken rettet mot den sittende regjering. Eller jeg har vist til at ideer og ord skal flyte fritt, det er våpen som skal stanses. Slike ting.

Men etter hvert som forbrytelsene eskalerer i Gaza, registrerer jeg at det kommer stadig flere, og ofte vektige innspill i en annen retning. Nå sist fra den israelske kunstprofessoren Galit Eilat, som påpeker at det ville lettet, ikke vanskeliggjort muligheten for israelske opposisjonelle, om verdenssamfunnet gjorde sitt standpunkt tydeligere. «Den jevne israeler tror israelske myndigheter har Vestens fulle støtte for krigføringen i Gaza,» sier hun, og etterlyser tydeligere standpunkt fra Europas kunstnere.

Det er ikke underlig om vanlige israelere tror akkurat det, så lenge både handel og akademisk/kunstnerisk kontakt er tettere med okkupant enn med okkupert. Den kanadiske suksessforfatteren Naomi Klein (som også har en stor norsk leserskare) tar i The Guardian et oppgjør med standpunktet om at dialogen blir mindre av en boikott (som selvfølgelig skal rettes mot institusjoner, ikke mennesker). Klein tok råd fra boikottilhengere i Palestina og Israel og flyttet sitt forfatterskap til et lite, opposisjonelt forlag. Det førte til en serie med e-poster, telefoner, artikler og offentlige begrunnelser. «My point is this: As soon as you start a boycott strategy, dialogue grows dramaticly», fastslår Klein.

Jeg er fremdeles ikke overbevist. Men jeg kan se at diskusjonen er verd å ta. I Norge er situasjonen at våpenprodusenten Nammo på Raufoss ikke kan – eller vil – avkrefte at det brukes norskproduserte våpen i Gaza. Det anses som ukomplisert. En debatt om en solidarisk boikott, derimot, vil straks bli møtt med hele mistenkeliggjøringens retorikk.

Igjen.