Dagsavisen.no / Meninger /

Hurpenes tid 20 kommentarer

Marilyn French solgte 20 millioner eksemplarer av sin feministiske bok «Kvinner». Artikkelforfatteren mener boka har ført mye vondt med seg. Foto: Bjørn Harry Schønhaug/Scanpix

Det fins menn som voldtar, som er noen drittsekker, men det forandrer ikke hovedbildet: Vi lever i hurpenes tid. Og vi menn sitter forskremte rundt om på tuene våre og skjelver av redsel. Maktesløse og sterkt tilbøyelige til strikking.

I det radikale året 1977, da veggene i hvert eneste universitet i den frie verden var fulle av veggaviser som protesterte mot autoritære lærere, mot alt, så ga den amerikanske forfatterinnen Marilyn French ut sin brannfakkel av en feministisk roman, «The Women's Room», eller «Kvinner» som den het på norsk. Her fikk vi menn vårt pass rettelig påskrevet. De beste av oss var noen stakkarer. Når romanpersonen Norm får høre at kona Mira er gravid, gir han henne først drittkjeft – det er hennes skyld at hun ble gravid – dernest beskylder han henne for at hun må ha fått barnet med en annen. Men etterpå da han ser at hun blir lei seg, legger han seg på kne foran henne og tigger om kjærlighet. Grunnleggende er vi menn voldtektsforbrytere, slik en av hovedpersonene sier i boka.

Mange år er gått siden «Kvinner» kom ut og solgte i eventyrlige 20 millioner. Mor Åse er blitt til Mor Gro, og Margaret Thatcher overtok klutene etter Florence Nightingale.

Frenchs opprør skjedde i universitetsmiljø, selv om forfatterinnen kommer fra fattige polske innvandrere. Hun kalte seg feminist, reklamerte for at lesbisk kjærlighet er det eneste rette, men representerer kun middelklassekvinnenes opprør. Arbeiderkvinnene har aldri vært opptatt av dette akademiske opprøret.

På TV ser vi Ewa Höök trekke pistolen og skyte, ord som «pleie» og «omsorg» er blitt noe mindreverdig. Vi ser høyt utdannede kvinner slåss så fillene fyker om makt, posisjoner og å ha rett. Kvinnene er blitt de nye mennene, de vil være tøffe, de vil ha karriere. Mens vi menn? Vi stryker skjorta til Mor Gro, knyter oss sammen for ikke å få kjeft eller bli pælmet ut, om vi ikke rømmer til skogs for å skyte elg.

Noen eksempler: Er du så ustyrtelig uheldig i livet at du må søke om trygd, at du sitter svett og nervøs på et NAV-kontor, så kan du for det første være temmelig sikker på at det mennesket som sitter på den andre siden av pulten er en kvinne. Sjansene er dertil ganske store for at dette mennesket vil se kaldt på deg og si at «vi kan overhodet ikke se at du har krav på trygd». Hun er nemlig sikker på at du sitter der og ljuger, du har ikke gikt eller prolaps eller så vondt i skrotten at du knapt klarer å kreke deg over golvet. Du er derimot en forbryter, en kjeltring som vil lure til seg trygd, det er hennes rettferdige, nærmest hellige plikt å stoppe deg.

Eller ta et lønningskontor på en større arbeidsplass: Du skal ha noe etterbetalt som du vil snakke med dem om. Du regner med at saken er grei. Du innfinner deg, du legger fram hva saken dreier seg om – og får huden full av kjeft. Kvinnen som fikserer deg med blikket er rødglødende av sinne. Hun har nemlig aldri i sitt liv gjort noe feilaktig, hennes definisjon av «rett» er Anne Holts klassiske: det jeg til enhver tid mener og gjør, det er rett. Hun tilkaller de to andre damene på kontoret. Du føler at selveste nordveststormen har ramlet nedover deg. Du rygger forskrekket ut av kontoret og lover deg selv at du aldri mer i ditt liv skal sette dine bein på dette kontoret.

Eller du jobber i en eller annen produksjon. Sjefen er en mann, han gjemmer seg stort sett på kontoret sitt, har viktige samtaler. Ute på golvet regjerer den kvinnelige produksjonslederen. Hun er kjent for å gjøre forskjell på folk, hun farer opp over småting, de hun ikke liker får kjeft, de hun liker får privilegier. Og slik fortsetter det, mens sjefen fortsatt sitter inn på kontoret, utmerket godt vet hva som foregår, men ikke for sitt bare liv våger å gjøre noe ved det.

Dette er ikke hele bildet, men det er en del av bildet. Det fins menn som voldtar, som er noen drittsekker, men det forandrer ikke hovedbildet: Vi lever i hurpenes tid. Ei hurpe defineres i ordbøkene som en sur, bister, ofte sjuskete og stygg kvinne eller som utekkelig, en furie. Hun er sur både på sine medsøstre og på menn, for hun vil ha makta – og har langt på vei fått den. Menn er redd for hurper, nå sitter vi forskremte rundt om på tuene våre og skjelver av redsel. Maktesløse og sterkt tilbøyelige til strikking.

Skal det være sånn? Vi sitter og ser programmet Skal vi danse, beundrer de grasiøse danserne, det uttrykksfulle samspillet mellom mann og kvinne. Så, tenker du, hva om Therese begynte å føre i dansen med Mikkel? Hva om hun kastet ham opp i lufta i rumbaen – og ikke omvendt, hva om Therese i swingdansen slynget Mikkel ut i piruett – og ikke han henne? Ville ikke de dyktige dansedommerne Trine og Tor da gi paret 0 – eller til nød 1! Dere to kan jo ikke engang det elementære i dansen, ville de si. I dansen er det mannen som skal føre!

Ligger det ikke en dyp, gammel visdom i dette, at når ikke kvinnen blir ført, så skaper det frustrasjoner? De flyr rundt og kjefter og smeller i dørene, åpner du døra for en av dem, får du døra i trynet – de klarer da for pokker å åpne døra sjæl! De vet knapt hvorfor de er så sinna og utilfredse, for det er jo det de er – for de har ikke vågd å lytte til seg selv og finne sin rolle som kvinne. De tror at livet er en eneste protestmarsj.

Kanskje disse frustrerte kvinnene kan lære noe av den aldrende Marilyn French. French fikk nemlig livstruende kreft. Etter at hun på uforklarlig vis ble kurert, sa hun i et intervju: «Dette gjorde meg i stand til å imot den kjærligheten som ble gitt meg, som jeg visste var rundt meg, men som jeg ikke hadde vært i stand til å ta imot fordi jeg ikke ble elsket som barn».

For det eneste svaret på kjønnskampen er kjærlighet. Menn er menn, og menn må få lov til å være menn. Tørre å opptre med autoritet, tørre å være et mandig forbilde for våre barn. Og kvinnene må få lov til å være kvinner. Reaksjonært, utbryter noen. Noe av det viktigste i maktspråket er å sette navn på hverandre. Reaksjonær, fascist, feminist, kalte man hverandre før. Dette var måter å forsøke å stigmatisere andre på. Da slapp en å begrunne noe som helst, som regel hadde man knapt noen begrunnelse heller bortsett fra slagordene. Vi er forbi den tida nå. Menn og kvinner er født til å elske hverandre, ikke bare elske med hverandre. Vi er født til å finne våre respektive roller og å leve sammen i kjærlighet.

• Tor Halstvedt har utgitt 12 romaner og barnebøker siden debuten i 1981.