Dagsavisen.no / Meninger /

Skviset mellom EU og LO

LOs krav om veto mot EUs tjenestedirektiv setter Jens Stoltenberg i en alvorlig klemme. Det kan ende med en ny dissens i regjeringen.

Det ligger sprengkraft i LOs krav om norsk veto mot EUs tjenestedirektiv. I ytterste konsekvens kan det true både EØS-avtalen og det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gjør derfor klokt i å lytte til LOs innvendinger. Jo sterkere han kan garantere for norske arbeiderrettigheter, desto større er mulighetene for å unngå en ny dissens i regjering og krig med fagbevegelsen.

Det virker svært lite sannsynlig at en regjering med Stoltenberg som statsminister og Jonas Gahr Støre (Ap) som utenriksminister vil avvise EUs tjenestedirektiv. Da er sannsynligheten større for at de utsetter hele problemet til etter valget neste høst, eller trosser LO og overkjører Senterpartiet og SV, som er sterkt kritiske til direktivet. For nei til EU-partiet Sp er denne saken like vanskelig som asylsaken var for SV, og da kan det fort ende med dissens.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var selv med på å forhandle fram EØS-avtalen på begynnelsen av 1990-tallet og han har gjentatte ganger sagt at reservasjonsretten ble lagt inn for å kunne brukes. Det har likevel ikke skjedd en eneste gang i avtalens snart 15-årige historie. En grunn til det er at ingen egentlig vet hvilke konsekvenser det vil ha. For selv om reservasjonsretten er regulert i EØS-avtalen, bryter den med avtalens overordnede målsetting om å skape et homogent regelverk i hele EØS-området.

Det er også upresist å si at Norge alene kan reservere seg mot et EU-direktiv. Norge kan bare reservere seg i EFTA, som igjen kan reservere seg i EØS-komiteen. Det betyr at dette også får store konsekvenser for våre EFTA-partnere Island og Liechtenstein. EU-tilhengere hevder gjerne at dersom Norge tar i bruk reservasjonsretten, sier vi samtidig takk og farvel til hele EØS-avtalen. Det er også et argument Jonas Gahr Støre har brukt overfor LO-ledelsen, uten å nå fram. Det er riktig at EU i en slik situasjon kan si opp avtalen med 12 måneders varsel. Men det betinger enstemmighet blant alle EU-land.

Mer sannsynlig er det nok at EU setter deler av EØS-avtalen ut av kraft, og at Norge vil bli tvunget til å betale en pris på et annet område. Men her ligger det mange usikre faktorer. Ikke minst vil EU legge vekt på hvilket direktiv Norge reserverer seg mot. Et direktiv som ikke er altfor omfattende, som det er gode grunner for at akkurat Norge bør få unntak fra, og som gjerne andre EU-land også har problemer med, ville kanskje ikke skape altfor store problemer.

Slik er det ikke med tjenestedirektivet. Det omhandler en av EUs grunnleggende fire friheter – fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Handel med tjenester utgjør rundt 70 prosent av den europeiske økonomien. EU kan også vise til at den europeiske fagbevegelsen har godtatt tjenestedirektivet. De mobiliserte massivt mot det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen i januar 2004, særlig det såkalte opprinnelseslandsprinsippet. I februar 2006 demonstrerte 40.000 arbeidere foran EU-parlamentet i Strasbourg. LO-sekretær Ellen Stensrud og 50-60 norske demonstranter var med. Protestene og forhandlingene førte til at direktivet ble skrevet om og til slutt akseptert av både svensk LO, dansk LO og Euro-LO.

Når norsk LO nå likevel krever veto, er det fordi de ikke føler seg trygge på at tjenestedirektivet ikke vil svekke arbeidernes rettigheter her til lands. De frykter at uklare punkter i det omfattende direktivet vil bli avgjort av EF-domstolen i liberal favør. Flere dommer den siste tida (Viking Line, Vaxholm, Rüffert og Luxembourg) har gitt dem holdepunkter for dette.

LOs mening veier tungt i denne saken. Når Senterpartiet og SV tenker i samme baner, blir det vanskelig for statsminister Jens Stoltenberg, som etter alt å dømme ikke vil ta noen sjanser med EØS-avtalen. For Stoltenberg må det derfor være viktig å gå dypt inn på hvert av de fire områdene der LO krever avklaringer. Får de betryggende svar, kan de revurdere sitt vetokrav.

Fristen for å implementere tjenestedirektivet i norsk lov er 28. desember 2009. Skal man rekke den, må en beslutning om å akseptere eller avvise direktivet fattes før valget neste høst. Arbeidet i forkant av implementering krever nemlig noe tid. Men slike frister er blitt skjøvet på før, og det kan skje igjen. En løsning for de rødgrønne kan være å hale ut saken til etter stortingsvalget. I så fall kan både Sp og SV lage valgkamp på sin motstand mot direktivet. Og Stoltenberg kan ha LO fullt og helt med seg i valgkampen, ikke mot seg.