Dagsavisen.no / Meninger /
Einar Gerhardsens mann
Olav Njølstad har skrevet en imponerende, nærgående og svært interessant biografi om motstandsmannen, forsvarsministeren og industristrategen Jens Chr. Hauge.
Meninger
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør i Dagsavisen
|
Se bilder: Jens Chr. Hauge
I dag kom boken om Jens Chr. Hauge; En egenrådig person som ofte brøt
demokratiets spilleregler, ifølge mannen bak biografien.
Se bildene.
Se bilder: Jens Chr. Hauge
Da Milorg-sjef Jens Chr. Hauge møtte Einar Gerhardsen under en sammenkomst for hjemmefrontens ledelse 8. mai 1945, ble hans politiske løpebane bestemt. Hauge og Gerhardsen fant tonen fra første stund. Seks uker senere ble Gerhardsen statsminister for samlingsregjeringen. Hauge ble hans sekretær og rådgiver og for alltid Einar Gerhardsens mann.
Etter valget den høsten dannet Einar Gerhardsen den første rene arbeiderpartiregjeringen. Regjeringslista inneholdt bare ett overraskende navn: 30 år gamle Jens Chr. Hauge var utnevnt til forsvarsminister, tidenes yngste til da. Han ble den mest betydningsfulle forsvarsminister i landets historie.
Under krigen var Jens Chr. Hauge den drivende kraften i oppbyggingen av motstandsbevegelsen. Etter krigen ble han en av Einar Gerhardsens mektigste statsråder. Etter statsrådsperioden, som var slutt høsten 1955, fortsatte han å trekke i viktige politiske tråder. Maken til nettverksbygger har Norge aldri hatt.
Jens Chr. Hauge var ingen engel, slik det går fram av Ola Njølstads bok. Sta og hard som flint når det gjaldt. Sjarmerende og snill når det var på sin plass. Njølstad lar ikke Hauges privatliv være i fred: Både under krigen og etter krigen hadde han elskerinner. Tidligere politiske storheter kan være glad for at det ikke fantes noe «Se og Hør» i de dager.
Hauge kunne lyve når han mente det var nødvendig. Som justisminister løy han overfor Stortinget om overvåkingspolitiets ulovlige avlytting av NKPs landsmøte. Han løy i forbindelse med Norges eksport av tungtvann til Israel og han fortalte ikke sannheten overfor Lund-kommisjonen som gransket overvåkingspolitiets virksomhet.
Njølstads biografi er et overflødighetshorn av saker der Hauge spilte en hovedrolle. Som for eksempel prosessen mot Knut Hamsun, som Hauge mente burde ha fått dødsstraff for så å bli benådet på grunn av høy alder. Hauges involvering i Lillehammer-saken og tungtvannseksporten til Israel må forstås ut fra hans varme følelser overfor staten Israel.
Mest interessant er etter min mening beskrivelsen av Hauges tette og nære forhold til Einar Gerhardsen og den betydningen vennskapet mellom de to fikk for norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Forsvarsminister Hauge drev igjennom en storstilt fornyelse og omlegging av Forsvaret. Han fikk fjernet generalene som ikke ville bøye seg for regjeringens, det vil si Hauges, politiske linje. Han bygde opp en topphemmelig nasjonal okkupasjonsberedskap – den såkalte «Stay behind». Hauge var involvert i alle sider av det hemmelige beredskapsarbeidet og den omfattende politiske overvåkingen av kommunistene. Han var en pådriver, antakelig den viktigste, for norsk NATO-medlemskap.
Så lenge Hauge hadde partiformann og statsminister Einar Gerhardsens vennskap og støtte, var hans stilling i regjeringen trygg. Tryggheten forsvant da Einar Gerhardsen trakk seg som statsminister i 1951 og Oscar Torp ble statsminister.
Hvorfor trakk Gerhardsen seg som statsminister? Njølstad forsøker seg på en ny forklaring. Gerhardsen var sliten og han ønsket avløsning. Men han ønsket også å skape en tverrpolitisk enighet om forsvarspolitikken. Det ville han ikke klare så lenge den omstridte Hauge var forsvarsminister. Gerhardsen visste at Hauge ville gå hvis han selv gikk. Ved å gå av som statsminister tok Einar Gerhardsen ansvar – til beste for seg selv, partiet, den tverrpolitiske enighet om forsvarspolitikken og ikke minst, bestevennen Hauge.
Einar Gerhardsen tok med seg Hauge til partihovedkvarteret på Youngstorget. Samarbeidet mellom de to fortsatte. Da det ved årsskiftet 1954/55 ble klart at Gerhardsen skulle bli statsminister på nytt, ba han Hauge om å følge med som justisminister. Denne gangen varte det ikke lenge. Hauge gikk av som justisminister i oktober samme år etter et voteringsnederlag i Stortinget.
I en samtale jeg selv hadde med Einar Gerhardsen sa jeg at jeg ikke forsto hvorfor Hauge gikk av som justisminister. Han hadde ikke gitt Aps stortingsgruppe beskjed om at han ville trekke seg hvis han gikk på et voteringsnederlag. Hadde han gjort det, ville gruppa sluttet opp om Hauge. Justisministeren hadde heller ikke stilt et formelt kabinettsspørsmål i Stortinget. Gerhardsen svarte kort: Han ville ut av det. Han skulle skille seg.
I Njølstads biografi blir denne forklaringen stadfestet: Det var en kvinne med i spillet. En ny elskerinne. Hauge måtte ha en friere stilling, som ga mulighet til å reise.
