Dagsavisen.no / Meninger /

Isen smelter fortsatt i Arktis

At det er mer is i Arktis nå enn for ett år siden, betyr ikke at issmeltingen har stanset opp. Den langsiktige tendensen er fortsatt svært alarmerende.

Arealet på sjøisen i Arktis har blitt så godt som halvert i løpet av 30 år. Fordi man bare har satellittdata tilbake til 1979, er det ikke enkelt å svare på hvor «unaturlig» dette er. Like fullt finnes det studier som antyder at vi må nærmere 8.000 år tilbake i tid for finne et isdekke som er like lite som i dag. Går vi tilbake til siste mellomistid, er det mulig at Arktis var helt isfri i perioder om sommeren. Men det er altså 125.000 år siden.

Med fjorårets minimum friskt i minne, trodde mange at årets utbredelse skulle komme til å definere et nytt bunnivå. Slik gikk det ikke. Smeltingen stoppet 12. september, og på det tidspunktet var det ti prosent mer is enn i fjor. Dette kan virke rart, men her må man skille mellom en underliggende, langsiktig tendens og naturlige svingninger fra år til år.

Den negative trenden er entydig – det gjelder for øvrig ikke bare september, men alle månedene i året. Det var ramaskrik i 2005, da en foreløpig bunn ble nådd, men utviklingen siden den gang er mildt sagt foruroligende. I fjor var isen redusert med ytterligere 22 prosent siden da. I år ligger vi 15 prosent under 2005-nivå.

Et annet uromoment er at klimamodellene ikke makter å reprodusere den raske smeltingen. I henhold til deres projeksjoner skal ikke isens areal ned på dagens nivå før om minst 30 år. Vi kan ikke se bort fra at klimapanelets varsku om at arktiske somrer kan bli isfrie i løpet av dette århundret er altfor defensivt.

Men hvorfor smelter det så raskt? I en ny artikkel har Lars Henrik Smedsrud sammen med kollegaer fra Bjerknes- og Nansensentrene sett på de siste årenes isutbredelse i Arktis. Dette studiet viser at en rekke forhold påvirker isens omfang. Utslipp av drivhusgasser og global oppvarming er selvsagt viktig. En amerikansk studie indikerte i fjor at drivhuseffekten bidro med minst halvparten av den observerte sjøisreduksjonen i perioden 1979-2006.

Isens alder og tykkelse er faktorer som gir systemet en slags hukommelse. Ifølge NASA pleide den tykkere, flerårige isen å utgjøre 50-60 prosent av den samlede ismassen. I dag er andelen mindre enn 30 prosent. Ettersom den unge isen både smelter og bryter lettere opp enn den gamle, er fordelingen mellom disse svært viktig ved inngangen til en ny smeltesesong. Dersom mer av den flerårige isen forsvinner, øker sjansen for at smeltingen akselererer.

Varmetransporten i havet som når Arktis er også viktig. Her påviser Smedsrud & co. en mulig økning som kan ha bidratt til smeltingen de siste årene. I atmosfæren har ikke varmetransporten inn i Arktis økt i samme periode.

Den siste nøkkelfaktoren er hvor mye is som «eksporteres» fra år til år. Vinden over Det arktiske hav har en tendens til å trykke isen sammen mot nordsiden av Grønland og Canada. Herfra blir den fraktet ut gjennom Framstredet mellom Grønland og Svalbard. I fjor var denne faktoren avgjørende. Fra 1. april til 1. september pekte vindpilene i snitt nesten rett sør gjennom Framstredet. Dette fjernet så mye is at det i stor grad bidro til den ekstremt lave isutbredelsen. I år var vindmønsteret forskjellig i den samme perioden. Isen ble i større grad ført østover i retning Barentshavet. Dermed var det lite is i Grønlandshavet i sommer. I tillegg var det heldigvis såpass kaldt tidlig i smelteperioden i år at mye ettårig is overlevde.

I global sammenheng spiller den arktiske sjøisen en viktig rolle. Snødekket is reflekterer opp til 90 prosent av solstrålingen. Når isen bryter opp, smelter og forsvinner, blottlegges et mørkt og åpent hav, som snarere absorberer enn reflekterer solenergien. Dette forsterker den ubalansen vi allerede har initiert med våre utslipp. Vi mottar kort og godt mer varme enn vi sender ut til verdensrommet, og dette setter fart i is- og snøsmeltingen.

StatoilHydro ser ikke ut til å innse alvoret i dette. Helge Lund sa til International Herald Tribune forrige uke at Barentshavet kan bli Europas viktigste olje- og gassprovins, og fastslår at selskapet «aldri har hatt et mer aggressivt undersøkelsesprogram enn i dag».

Isens utbredelse i Arktis kan ta seg opp i en kortere periode dersom vindmønstrene og andre faktorer endrer seg. Pådrivet fra drivhusgassene er imidlertid så sterkt at det store spørsmålet er når, og ikke om, vi kan seile til Nordpolen i september. Et annet spørsmål er om, og ikke når, vi skal pumpe opp enda mer karbon nettopp fra Arktis.