Dagsavisen.no / Meninger /

Så liten verden, så langt mellom menneskene

Rikdommen avslører sin ignorans nær sagt hver gang den åpner munnen.

KARIBIA: Han sitter på kne, i skyggen av bymuren. Han kan være omtrent på min egen alder, men der stopper også de fleste likheter. Bevegelsene er kjappe, øvet, vaktsomme. Varmen, som snart skal ligge som en hjelm over byen, har ennå ikke festet grepet, foreløpig er det kun noen og tjue grader. Natteregnet har holdt fluene unna. Det er frokosttid. Han rasker lynkjapt gjennom søppelsekkene som ligger klar til avhenting, finner noen brødskalker og et avspist kyllingskrog. Han spiser det der, på gata.

Av forskjellige grunner er denne ukes spalte skrevet i Cartagena, Colombia. Et av de utallige steder på kloden der linjen mellom armod og rikdom er tynn som en glassplate: Fra vinduet i hotellet tvers over gaten kan turistene betrakte den krumme ryggen til søppelspiseren, mens de nyter sin frokost. Er han heldig er deres matleihet så stor at det havner mange halvspiste brødskorper blant neste dags skyller.

Vi spiser den samme maten. Men noen spiser den først. Så liten er kloden, så kort er det mellom oss. Jeg blir sittende og tenke over hva han har i vente. Hvis det er sant som det er sagt, at alle som lever i slagskyggen av den amerikanske økonomien må finne seg i å få det litt verre i årene som kommer, hva betyr det for ham? Hva er «litt strammere økonomi», for den som må hente føde fra søppelspann?

Bakgrunnen for denne tanken er at jeg laster ned norske aviser til frokost. Så liten er verden. Så kort er det mellom oss, at straks en dumhet er uttalt på femti grader nord, lar den seg lese nær ekvator. «Stein Erik Hagen forbereder seg på dårligere tider og tror at flere vil gjøre som ham: Bytte snippen framfor å kjøpe ny skjorte...»

Utenfor har det samlet seg løshunder. Han må vifte dem unna for å ha maten for seg selv. «Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Vi kan kjøre bilen vår litt lenger og vi kan slite på skjortene våre litt til...» Den tidligere Rimi-eieren forteller at han i flere år allerede har sendt skjortene til en skredder i England som bytter ut snippene. Det eneste som er like stort som keiseren av Frizøehus’ dumhet, er hans selvbilde. Men når han pakker snippesken forteller han samtidig noe om avstander, i nærhetens tidsalder.

Det er ikke å forvente at forsvarere av den Hellige Kapitalismens Velsignelser skal kjenne Bernt Anker, som i et utfattig Norge på 1800-tallet klarte å bygge en formue så diger at han kunne sende skjortene sine til London for vask. I historiebøkene er det gjengitt som et eksempel på groteske klasseskiller. Den absurde avstanden mellom fattig og rik den gang er nemlig skamfull. Derfor tenker vi på den som noe forgangent, og holder vissheten om at forskjellene er blitt større, ikke mindre, som en hemmelighet. Ikke bare fordi det er flaut å være stappmett mens naboen sulter. Også fordi vi vet at rikdommen avslører sin ignorans nær sagt hver gang den åpner munnen. Det er nemlig en gammel sannhet: Den fattige vet mye om de rikes tanker. Den rike vet ingenting.

Det er det Stein Erik Hagen demonstrerer når han tror sammenbruddet i den globale økonomi handler om å bytte skjorte. Det er provoserende at han selv skal holde seg søkkrik, mens millioner av mennesker i disse dager vippes enda lenger ut i fattigdom. Men det er verre enn provoserende, det er pinlig, når han stiller til skue at han ingenting har forstått, selv etter at han får det forklart. «Jeg skjønner ikke at man blir hengt ut for gjenbruk», sier en småfurten multimilliardær etter at finansministeren latterliggjorde skjortestuntet. «Jeg bytter bare på finskjorter, ikke på sportsskjorter eller Dressmannskjorter», legger han til.

Jeg ser den krumbøyde ryggen på den andre siden av gata. Han har en ganske hel T-skjorte, huden synes bare gjennom noen småflenger ved skulderen. Man kan skimte et fargerikt reklameslagord og bilder av sol, strand, karibisk badeliv. Skjorta er vel plukket ut av en søppelhaug den også. Gjenbruk. Vi må alle yte vårt. Så liten er kloden.