Dagsavisen.no / Meninger /
Bidrar myndighetene til laksens undergang?
Direktoratet for naturforvaltning må snart oppføres som en ny hovedtrussel mot norsk villaks.
Om kort tid skal den nye handlingsplanen for bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris vedtas. Med det hovedfokus planen til Direktoratet for naturforvaltning (DN) har på rotenon som eneste reelle kjemiske behandlingsalternativ, er det all grunn til å rope et skikkelig varsku.
G. salaris utgjør i dag trolig den største trusselen mot villaksen. Fram til 2003 ble parasitten bekjempet med rotenon, et stoff som tar liv av stort sett alle gjellepustende organismer. Surt aluminium (Al) dreper parasitten, mens laks og annen flora og fauna i liten grad påvirkes. Kombinert med rotenon i perifere områder av nedbørfeltet er denne metoden primært anvendt i Lærdalselva. Erfaringene derfra viser at enkelte stadier av voksenfisk av laks og ørret dør under behandlingene som har funnet sted i mars/april eller i oktober. Ved en behandling i august-september vil dette problemet være langt mindre.
Denne dødeligheten har vært fokusert på som svært negativ for Al-metoden, både av rotenonaktører og DN. Jeg vil derimot hevde at resultatene fra Lærdal er svært positive. Elektrofiske viser at lakseproduksjonen i dag synes å være nær opp til den produksjon elva vil ha uten parasitten til stede, og dette er fisk som har oppholdt seg i elva under en eller flere Al-behandlinger. Denne solskinnshistorien har ikke miljøforvaltningen fått fram i media, men kun fokusert på at det er lokale områder i elva hvor parasitten fortsatt finnes. At det tok to år etter Al-behandlingene før parasitten igjen ble påvist, viser at en har vært svært nær en totalutryddelse.
De områdene hvor parasitten har overlevd behandlingen, har kompliserte vannforhold. Dette er mest sannsynlig hovedårsak til at verken Al- eller rotenonbehandlinger har lykkes i elva. Ved å detaljkartlegge disse områdene, vil sjansen for en totalutryddelse øke betraktelig. Optimalt burde derfor Lærdalselva Al-behandles igjen i høst for å hindre at smitten utvikler seg vesentlig fram til nye hydrologiske undersøkelser er utført, og ny Al-behandling kan gjennomføres.
Mangelfull kartlegging av vannforholdene er mest sannsynlige årsak til at ulike kjemiske behandlinger har feilet, både i Lærdal og andre steder. Når Fylkesmannen i Nord-Trøndelag nå søker om rotenonbehandling av Steinkjervassdragene, uten at kartleggingen er vesentlig forbedret siden forrige kjemiske behandling, vil det være uklokt av myndighetene å gi tillatelse til dette.
Hvis konklusjonen i direktoratets nye handlingsplan blir at rotenon er eneste reelle kjemiske alternativ, uten å fokusere langt mer på hydrologiske problemstillinger og Al-metodens fortrinn, vil miljømyndighetene fort komme i en svært vanskelig situasjon. Norges internasjonale ansvar for den atlantiske villaksen, føre var-prinsippet, og bevaring av genetisk og biologisk mangfold taler for en handlingsplan med helt andre konklusjoner.
«Forvalter vi villaksens undergang?» spurte DN-direktør Janne Solli i en kronikk i Nordlys 4. august. Her trekker hun fram fire hovedtrusler mot norsk villaks:
Vannkraftreguleringer, sur nedbør, oppdrettsnæringen og lakseparasitten G. Salaris. Hvis handlingsplanens favorisering av rotenon opprettholdes, er det store muligheter for at Direktoratet for naturforvaltning selv må oppføres som en ny trussel mot norsk villaks.
Espen Lydersen var s elv sentral i utviklingen av Al-metoden.
